Vennligheten selv

At jeg er kresen, er liksom opplest og vedtatt. Men det er ikke helt riktig. Når det gjelder snop, tar jeg nesten hva som helst. For eksempel. Jeg er også nokså liberal når det gjelder smykker, men diamantene må være synlige når jeg tar av meg brillene. En Lotus nummer tre i størrelse 16 fra Ole Lynggaard, ville jeg heller ikke forkastet.

Paraplyer har jeg imidlertid sterke meninger om. Paraplyer skal helt være sorte, lette og sammenleggbare. De skal for eksempel ikke være enorme og reklamere for Vitusapotekene. De skal heller ikke ha én farge inni (hvit) og en annen på toppen (blå). Men det viktigste med en paraply er tross alt at de holder regnet borte.

*

Og det var det jeg tenkte da jeg sto inne på apoteket og så ut. Yret var på grensen til regn, og tåken hang ned på tretoppene. Jeg hadde en travel dag foran meg, og fordi vi har en hund med separasjonsangst langt over det man bør akseptere av noe som har fire ben, kunne jeg ikke gå hjem for å hente en paraply. Derfor kjøpte jeg en paraply nærmest usett.

Selv bikkja er skeptisk

Blant mine nærmeste venner har jeg et rykte for ikke bare å lese om sykdommer, men også teste dem ut. Men jeg er egentlig frisk som en velfødd oppdrettslaks. Likevel, gitt dette ryktet så jeg ikke det helt store poenget i å gå rundt og reklamere for et apotek.

Jeg merket blikkene fra mennesker jeg møtte. De så vettskremte ut. Enten var de engstelige for at jeg bar på en grusom sykdom i tillegg til den enorme paraplyen, eller så var de bare redde for å få øynene stukket ut.

*

Det var da den kom over meg; beslutningen om å gjøre en god gjerning. Jeg så nemlig akkurat en stakkar som fortvilet (i mine øyne) forsøkte å sette seg bedre til rette under et 20 centimeters takutspring. Han ordnet i vei med lusne tepper og gamle bruskasser, og i farten slo han et gammelt pappkrus over ende. Det var tomt. Det var lenge siden det hadde inneholdt kaffe.

Som de fleste andre gode gjerninger var heller ikke min motivert av helhjertet godhet. Jeg ville bli kvitt en paraply jeg så på som en belastning, og jeg hadde ikke bruk for den så mye lenger siden jeg bare hadde et par minutter igjen utendørs.

"Vil du ha paraplyen min?" spurte jeg. Han så på meg som om jeg skulle hatt byllepest. Han også. Jeg tenkte at han ikke forsto hva jeg sa. "Do you want this?" sa jeg så enkelt jeg kunne. "Umbrella" ble kanskje for vanskelig, så jeg pekte på den enorme saken jeg hadde i hånden samtidig som jeg snakket og smilte.

Kom ikke her og si at jeg ikke klarer å gjøre flere avanserte ting på en gang. Dessuten mener jeg selv at jeg liknet en vennlig utgave av Mary Poppins. Eller Mor Teresa. Bare cirka en meter høyere.

Han lysnet opp. Reiste seg møysommelig og fikk øye på paraplyens grusomme, blå overside. Jeg så avsmaken i øynene hans.

"No," sa han. "Bad for business."