En julekonkurranse

NRK Dagsrevyen hadde invitert en mamma i studio i dag. En slags hyllest til alle mamma'er, vil du kanskje tro, men nei. Ikke til meg i alle fall. Jeg satt igjen med en følelse av enda mer utilstrekkelighet enn jeg hadde - og her passer det vel også å nevne at jeg glemte et foreldremøte på min yngste sønns skole i dag.

*

Jeg har gjort alt; glemt Lucia-dagen, husket Lucia-dagen samme morgen (og panikkdresset opp ungen i en av min manns hvite t-skjorter og et av mine belter i gull) og husket Lucia-dagen lenge nok til å lage den største papirhatten noen hadde sett, med de fineste gull- og sølvstjernene.

Dessverre ble kunstverket litt herpet da jeg kjørte over en fartshump i 50 kilometer i timen for å rekke å stappe ungen inn i opptoget, men det er bedre med en Lucia-hatt som har gått litt opp i limingen og har en knekt topp, enn ingen Lucia-hatt.

Mener jeg. Det mente ikke min sønn som var pottesur og snerret "Jeg ser ut som en JENTE!" mens han dro bena etter seg og holdt hatten sammen med den ene hånden. Jeg tok ikke bilder, for jeg hadde glemt kameraet hjemme. Det var veldig synd, for han er snart konfirmant, og jeg har planlagt tale med bildeshow.

Og apropos fotografering. Jeg har unngått å få med meg skole- og barnehagefotografering hvert eneste år, og du kan banne på at jeg lot deres far kle på dem akkurat den dagen de skulle stille striglet ("Vi ber om at barna pyntes den aktuelle dagen").

Ett år hadde den eldste dessuten spist blåbærsyltetøy til frokost og glemt å pusse tennene. Skaden ble redusert noe i og med at han bare hadde to fortenner.

*

Mammaen som var på Dagsrevyen snakket varmt om julekalendere. Hjemmelagde julekalendere.

Selvfølgelig.

Selv hadde hun nylig pakket inn 48 kalendergaver, slik at hver av hennes to sønner skulle våkne opp og glede seg til én ny pakke helt frem til jul, fortalte hun mens selveste julestjerna blinket i øynene hennes.

Gavekalendere har jeg også prøvd en gang (i mange år kom vi unna med en bildekalender fra Unicef, nemlig). Ikke bare ble jeg nesten blakk, men hvis du ikke har gjort det selv; aner du hvor klønete det er å pakke inn 48 små ting som i snitt er like store som en sprettball? Og aner du hvor vanskelig det er å finne 24 ulike små, dritting?

Blyantspissere og viskelær er selvsagte, men da har du altså 22 igjen. Hadde jeg bare hatt to jenter i stedet for disse to slampene, hadde jeg selvsagt boltret meg i små rosa dingser med paljetter og plysj, men nei da. Og Lego er fordømt dyrt, selv om det er smått.

*

Ikke bare må man ha én utsøkt og gjennomtenkt gave pr dag, men man må også konkurrere med alle de andre mammaene i klassen om å ha den fineste kalenderen å henge opp gavene i.

Siden jeg ikke visste det, tapte jeg den konkurransen med glans. For jeg hadde vært på Smart Club og kjøpt en enorm julesokk i rød filt med 24 ringer på, og de andre mammaene hadde brukt tiden fra januar til juli på å lage selve kalenderen og resten av året på å finne spennende gaver.

*

"Jøss, en lappeteppe-kalender, gitt!" sa jeg da vi var invitert på julegløgg til en av de verste streberne. Jeg sa ikke at den var fin, for jeg synes den var helt grusom (og jeg lyver ikke, vel nesten ikke) men man skal visstnok anstrenge seg for å si noe vertskapet kan tolke som hyggelig.

"Den er quiltet," sa supermamma'n, og siden dette var før Google ble vanlig, fikk jeg ikke svar på hva det betydde før rundt årtusenskiftet.

Du sier "quilted bedspread", jeg sier lappeteppe.

*

Utrolig nok var det ikke dama med lappeteppe-kalenderen som gikk av med seieren. Nei, da. En av jentemammaene hadde nemlig arvet noe kniplinggreier som var så skjøre at jentungen ikke fikk røre den. Gratulerer med det.

Hennes datter var kanskje ikke så happy, men hun fikk mange beundrende blikk fra oss andre. Mitt beundrende blikk var grunnet i "Herregud, hun er kanskje den galeste kjerringa jeg har møtt", men jeg tror de andre løp rett hjem og ranet bestemødrene sine.

*

Jeg skal ikke slakte gavekalendere, for jeg ser én åpenbar fordel med dem i forhold til sjokoladekalendere. Begge de årene vi har gitt ungene sjokoladekalendere har det endt med tårer og tenners gnissel. For pussig nok har samtlige luker vært tomme allerede 3. desember.

Akkurat så lenge klarer jeg å holde meg hvis jeg vet at vi har sjokolade i huset.

At jeg ikke tenkte på å lage en sånn. Enkelt og billig. Særlig siden det ikke er plass til gaver.