Et forbilde før og etter

Ok, så er jeg litt monoman; Litt ensporet. Men det hjelper alltid å få det ut, synes jeg, derfor har jeg tenkt å filleriste KK enda en gang.

KK: Det er ikke ok å fortelle oss at vi er gode nok som vi er, samtidig som dere perfeksjonerer de dere tar bilde av med et redigeringsprogram.

Se hva jeg mener her:

Fra KK nr 45

Akkurat så tynne overarmer ville jeg også ha. Men en uke etter, ser hun slik ut, gitt:

Fra KK nr 46

Samme dama, men syv digitale kilo mer. Sånn cirka.

Her har KK tatt før- og etterbilde av henne i forbindelse med et et tv-opptak:

Bildet er hentet fra KKs Facebook-side. Modig gjort, synes jeg.
På en annen side; de gangene jeg ser sånn ut, er jeg ikke tilregnelig.

Jeg har lyst til å fortelle KK-redaktøren, Gjyri Helén, at hun er god nok som hun er. At hun sikkert er et forbilde for veldig mange. At hun ikke trenger å slanke bort lår og armer. Dessuten legger man så fort på seg igjen at det nesten ikke er verdt alt slitet.

Men jeg er ikke en av dem som går rundt og messer at former, vill hårvekst og rynkerer er fint. Jeg synes idealet ligger i nærheten av en veltrimmet piperenser. Aller helst ville jeg veid ti kilo mindre enn jeg gjør nå, med det hatt en BMI på 18 og blitt klassifisert som undervektig med god margin.

Det hadde jeg sett på som strålende. Jo mindre, jo bedre.

Rynker og valker er jo dessuten det samme. Valkene er bare en god del dypere. Av psykologiske årsaker har man imidlertid bestemt å kalle valkene man har i ansiktet for rynker. Man skal ha umenneskelig mental styrke for å gå inn i et parfymeri og si at man skal ha en krem mot valker i pannen. Faktisk begynner jeg å grine litt bare av tanken.

*

Jeg har allerede bestilt en gravsten der det står "Her hviler Birgitte, endelig tynn nok" så det sier seg vel selv at jeg ikke tror noe særlig på at jeg vil oppnå 54 kilo i dette livet. (Datoen står åpen, btw.)

Da jeg skulle regne ut BMI'en min og plottet 173 inn der det sto vekt og 54 (idealet) der det sto høyde, fikk jeg nesten et infarkt. "Ekstrem fedme" sto det, og jeg slo umiddelbart fra meg planen om å be min kjære kjøpe en sjokoladeplate til meg når han likevel skal ut og lufte bikkja.

Men da jeg skjønte feilen, ville jeg bare feire. Snart er han tilbake med én sjokolade og to liter is.

Det er en slags moral i dette. Årene mine tilstoppes i rekordfart og målet kommer jo uansett nærmere for hver dag som går.