Lidenskapelig hevn

Jeg har ikke så mange talenter. Jeg er nokså god til å brodere, litt god til å lage desserter, og over gjennomsnittet god til å brette håndklær, formsydde laken og plastposer, men jeg er en jævel på hevn.

Jepp. Du leste riktig. En jævel.

Jeg forventer ikke at du skal vite det. Du kjenner meg antakelig ikke, og jeg kjenner ikke deg. Ergo er sannsynligheten for at vi to har møtt hverandre liten, og sannsynligheten for at vi har møtt hverandre og snakket om min bretting av plastposer og talent for hevn er mikroskopisk.

*

Men min nærmeste famillie vet dette. Særlig min mann.

I løpet av de mange årene vi har vært sammen, har jeg overdrevet hevnaksjonene på en måte som ville fått de fleste mesterhjerner til å få alvorlig hodepine. Han er ikke så verst på hevn selv, og det er korrekt å si at ting kan eskalere fort og dramatisk i vårt forhold.

Det er også en form for lidenskap.

*

I går - for snart et døgn siden - lurte han meg. Jeg skal ikke gå inn på detaljene, bare si at det handlet om jobben min og at det litt for ofte har skjedd at jeg har ofret min karrière på grunn av hans. For å gi deg et helt sant eksempel på dette, sparket han meg fra jobben min mens jeg var gravid med hans sønn.

Dette var i 1997, og den hevnen har han enda ikke fått oppleve. Jeg er, om ikke annet, en svært tålmodig kvinne.

*

To minutter over midnatt den 1. april (altså i går) fikk han gleden av å rope "aprilSNARR!" så det ga gjenklang i murveggene. "Snarr" altså. Men det var ikke viktig akkurat da.

Jeg pønsket ikke lenge. Jeg hadde planen klar etter noen få timer i sengen. Jeg var våken og lynforbanna.

*

Nesten et døgn etter min ydmykelse var det tid for å sove igjen, og jeg var så trøtt at intet annet enn iskald hevn kunne holdt meg i live.

- Du? sa jeg.

Han tok ikke øynene bort fra tv'n vi har på soverommet, men svarte et grumsete ja.

- Vil du ha litt sex? spurte jeg. Med et tonefall selv bikkja hadde gjennomskuet. Jeg fniste mer enn jeg snakket. Heldigvis var det et bilprogram på tv, og hjernen hans trengte noe tid for å prosessere informasjonen han hadde fått gjennom venstre øre. Hjernen filtrerte åpenbart bort uvesentligheter som intonasjon.

Jeg var bekymret for klokken. Den var allerede fem på tolv, og han kan være grusomt treg i oppfattelsen noen ganger.

Litt senere: Han snudde seg og så sjokkert på meg. I et sveip som nesten fremsto som elegant, slo han av både dekoder og tv. To hender, to fjernkontroller, ett formål.

- Det ... det var ... kremt ... overraskende, sa han. Jeg tror han skulle til å kysse meg. (Det kalles forspill.)

- Se på meg, sa jeg strengt.

I et glimt så jeg et lynkjapt blunk og en ansiktsmuskel jeg ikke har sett bevege seg på flere år. Og så jeg som ikke engang hadde oppsatt hår og lærerinnebrillene på. Ja, ja.

Jeg testet igjen:

- SE PÅ MEG!!!

Jupp. Der var muskelen igjen. La oss kalle den forventningsmuskelen. Den i ansiktet.

- Og nå kan du se på klokken, sa jeg.

Jeg så hva han tenkte: "Skal vi ta tiden???"

- Det er fremdeles 1. april, sa jeg.

Det viste seg at han fremdeles hadde fjernkontrollene i hendene, og det var jo nokså praktisk.