Døden og jeg

Jeg er ikke lenger redd for å dø. Døden skremmer ikke meg. Jeg har slått den hittil, hvilket sier alt om styrkeforholdet mellom oss to. Det er ikke sånn at den ikke har prøvd. Nei, vi har vært i nærkamp opptil flere ganger, Døden og jeg, men den tapte. Det er jeg et levende bevis for.

Nå vet jeg selvsagt at den kommer til å vinne til slutt. Målet er likevel å holde ut så lenge som mulig, og mens jeg venter på det avgjørende slaget, passer jeg på å le Døden rett opp i trynet nesten hver dag.

I dag prøvde den seg igjen. Døden, altså.

*

Familien min og jeg hadde hatt et par solrike dager på fjellet, og vi bestemte oss for å åpne sommerhytta mens solen var fremme. Ingen kan jo garantere at den vil fortsette med det. To og en halv times fornuftig kjøring etter, var vi i hytta ved sjøen, og sommeren var et faktum. I alle fall våren.

Jeg gikk inn på badet og irriterte meg over at rørleggeren som hadde vært her en uke tidigere for å skru på vannet, hadde trukket dusjforhenget fra. Dusjforhenget skal henge for. Da tørker det nemlig, og da slipper man sur lukt. Sur lukt er noe av det verste jeg vet.

Så jeg tok tak i dusjforhenget og trakk det for.

Og fant ut at jeg ikke var redd for å dø.

For nederst på dusjforhenget, hadde verdens kanskje største (ok, Norges, da) edderkopp bestemt seg for å henge fra seg hammen sin. Det var ikke så lett å se om det var en levende edderkopp sånn med det samme, men Døden skal vite at jeg ikke ble det MINSTE redd.

Min pekefingernegl og en tom edderkopp
(Manikyr: Marna)

Tvert imot. Jeg bøyde meg ned for å sjekke. (Ja, Døden, jeg gjorde det.) Og da fant jeg ut at det bare var et tomt edderkoppskall som hang der og slang.

Selv tanken på at det ett eller annet sted finnes en edderkopp som har blitt for stor for hammen sin, skremmer meg ikke. For jeg er større enn den. Og den er reddere for meg enn jeg er for den. I alle fall bør den være det.

Husk det hvis du er redd småkryp.