Beathe har altså bursdag dagen før vi giftet oss, og som om ikke det er nok, har jeg enda en god venninne som har bursdag på selve dagen. Umulig å glemme, med andre ord. Bryllupsdagen, mener jeg.
Beathe og jeg gikk på barne- og ungdomsskolen sammen, og vi er vokst opp et par-tre steinkast fra hverandre. (Jeg kan ikke kaste så langt. I luftlinje er det under 100 meter.)
Hun var og er den pene, jeg var og er den med briller.
Hun har alltid laget masse, god mat, jeg blir nektet inngang på kjøkkenet både av mann og barn. Den eneste som ønsker meg velkommen inn på kjøkkenet, er bikkja, for han klarer ikke åpne skuffen med tyggepinner selv.
Den eneste fordelen jeg hadde, var at jeg ble 18 et halvt år før henne. Men som alle vet: den fordelen blir en regelrett fiende så fort man er blitt 25.
Beathe er klok og hun kler kjoler med blomstermønster. I den grad hun eller jeg har feil og mangler, skyldes det at vi er oppvokst ved Frierfjorden som i hele vår oppvekst var oppbevaringssted for giften dioxin.
Mens vi begge bodde i Grenland, levde vi på en loff, et par bananer og en Solo hver dag hele sommeren, for det var alltid fint vær og det var alltid et svaberg som var ledig. Der lå vi og så på guttene, som så på henne.
Beathe vet alt om meg. Det er faktisk veldig fint å ha en som vet alt. Selv min mann vet ikke alt (selvsagt gjør han ikke det - jeg gidder jo ikke involvere ham i alle detaljer, ikke vil det interessere ham heller).
Beathe holder kjeft. Hun er lojal. Hun er hel ved. Hun har vært forlover for meg de to gangene jeg har giftet meg, og har en stående invitasjon til å være forlover neste gang - hvis det skulle gå så ille.
Jeg har vært forlover for henne også, og jeg gjør det gjerne igjen. Men hvis mannen hennes er så dum at han lar henne gå, bør han legges inn.
For som han sa i bryllupstalen til henne: Den dama har verdens fineste smil.
Jepp. Det har hun også.
 |
| Beathe, 18 og et halvt år |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar