Mens skjegget gror

Greit. Åpenhet inntil det pinlige er jo mitt varemerke, så jeg kan like godt si det selv. Før andre annonserer det som en nyhet og før det blir et tema på ryktebørsen, mener jeg.

Jeg har skjegg. For å være nøyaktig, har jeg to harde stubber på haka som har en livsvilje det burde forskes på. Jeg napper dem bort så fort de bryter overflaten og knapt kan måles i mikrodels millimeter, men etter en ukes tid må jeg frem med pinsetten igjen.

*

Dette er ikke et alderdomstegn. Det vil jeg gjerne understreke. Jeg har hatt slitt med disse to stive jævlene siden tidlig i tyveårene.

Nytt av gårsdagen er imidlertid at jeg kan kjenne dem vokse.

Gårsdagen var lang. Jeg var på jobben før syv om morgenen og kom meg ikke ut av kontoret før godt over en time etter midnatt.

La meg bare minne om at jeg har verdens morsomste jobb og verdens flinkeste og triveligste kolleger, så jeg er bare glad for å få være der, men jeg er også veldig glad i å sove. Og i å spise. Og selv om jeg ikke kan si er er glad i å gå på do, er et par dobesøk i løpet av en dag helt nødvendig selv om man ikke har tid til å spise eller drikke.

Vi satt stort sett dypt konsentrerte og diskuterte veldig viktige dokumenter, og etter en stund merket jeg at det var noe som plaget hånden jeg støttet opp haken med. Det stakk. Og det stakk mer og mer for hver time.

*

Det er litt gøy å nappe. Muligens er napping og plukking kvinners svar på menns jaktinstinkt. Det handler jo om å ta rotta på noe. Fjerne noe fra jordens overflate, liksom. Og selve jakten er minst like viktig som byttet.

Jeg begynner kampen mot stubbene den dagen jeg kjenner dem komme. Et par dager etter, er de fremdeles så bitte små at de ikke kan ses i forstørrelsesspeil, men jeg vet at de er der, og de skal bort.

Etter fire dager hender det at jeg får ta i dem, men de er fremdeles så korte at pinsettene mine (jepp, jeg har mange) ikke får tak. Trikset er ikke å mase så mye med dem at de blir slitte i tuppene, for da tar det et par dager ekstra å få dem bort.

Hvis jeg en sjelden gang får så godt tak i håret på dag fire at jeg får nappet det ut, er dagen reddet. Det gir nesten like mye glede som å gå på vekten og se at man veier mindre enn dagen før.

Den femte dagen går det stort sett alltid an å få festet pinsetten, dra forsiktig og kjenne at hårstrået slipper taket. Litt motvillig.

*

Den følelsen av å dra ut en stiv, uvelkommen, feit stubbe MED (noe som ser ut som en) ROT, er rett og slett deilig.

Og så har jeg en uke før jeg er i gang igjen.

*

Men i går ble de to skjeggstubbene altså merkbart lenger mens jeg satt i møtet. Det er jo utvilsomt et tegn på at møtet er langt, men selv ikke et 24-timers langt møte ville normalt fått hårene mine til å gro  så fort at det kunne ses med et halvblindt øye.

Du trodde kanskje løpsk skjeggvekst var det verste som skjedde den dagen?

Nix. Da jeg kom hjem til favorittpinsetten min og fikk trukket ut det første håret, så jeg at det var grått. Grått, ja. Jeg har akseptert at jeg har fått grått hår på hodet, faktisk er jeg helt fornøyd med fargen. Uansett er det lite jeg får gjort med det; kunstig hårfarge, er tross alt kunstig, og jeg har aldri ment at problemer kan sminkes bort.

Men grått hår i trynet??? Den fortjente jeg vel ikke? Fordelen er selvsagt at de går mer i ett med ansiktssfargen min, men jeg greier ikke se lykken i det akkurat nå.

*

Det er snart nyttår, og jeg har nådd bunnen. Herfra kan det bare gå oppover. Måtte 2015 bli mykt, glatt og fritt for uønsket, viltvoksende, grå hårvekst.

Tre av favorittene