Sen frokost

Det lukter bacon i stua, og snart er det fellesfrokost. Å spise frokost sammen er nemlig så sjelden i vårt hjem, at det har fått et eget navn: Fellesfrokost.

Normalt består den av egg, bacon, nystekte (halvfabrikata) rundstykker og det pålegget som til en hver tid befinner seg i kjøleskapet og som ikke er gått ut på dato.

En hverdag der far spiser et knekkebrød mens han står i underbuksa på kjøkkenet og er på vei inn på badet, der mor kanskje spiser en Questbar på kontoret, der yngstemann rister et par skiver før han løper til trikken og der eldstemann er fullstendig utenfor all kontroll fordi han bor og jobber i London - borger for festfrokost når vi først er sammen.

Vi burde hatt flagg på bordet, i det minste julepynt i stua, men rundt meg ser jeg bare Mac'en min i den ene enden av bordet og en kaviartube og litt ost i den andre.

Men baconlukten lover godt.

Vi kom litt sent i gang i dag. I går hadde vi besøk av to av våre absolutte favorittmennesker som også er hyttenaboer, og det er alltid så hyggelig at de ikke får lov til å gå hjem. Hver gang de ymter frempå om at det er sent, skjenker min mann opp mer vin eller så finner jeg et diskusjonstema jeg vet at kommer til å vare en stund. Jeg nikoste meg.

Kveldens høydepunkt var dessuten da min mann skulle demonstrere leketøyet sitt: en drone med kamera.

Han satte seg bredbent og mandig til i en stol, fikk dronen så vidt til å lette fra bordet ... før den tok fart og kjørte rett i ballene på ham.

Julen skal jaggu bli bra for toppe det.

Beklager at jeg legger ut et bilde av deg, kjære, men etter at du nektet meg å fortelle hvor tøff du var da du drakk den sterke kaffen til frokost, var det liksom ikke noe poeng å illustrere dette med en kaffekanne