Vi dro med oss 16-åringen, men hadde tenkt at bikkja skulle bli hjemme. Da vi sto påkledde i gangen, var det imidlertid bare min mann som virket uberørt av bikkjeskinnets tårevåte øyne og så var vi plutselig på tur alle fire.
«Jeg har sammenliknet alle de aktuelle SUV’ene, og Lexusen ser ut til å være det beste kjøpet,» sa han i det vi passerte en buss med et digert budskap om at det tvert i mot var på Charlottenberg kjøpesenter rett innenfor grensen til Sverige at man gjorde de beste kjøpene. Jeg antok at reklamebyrået ikke kunne forutse kronekursen.
«Vil du bli hentet i en Lexus, da?» spurte jeg tenåringen i baksetet. Han sa at alt var bedre enn en Porsche Cayenne. En mamma med Porsche Cayenne får ham nemlig til å fremstå som en pappagutt. Logikken her er ikke åpenbar for meg.
«Så du er ikke pappagutt, du er mammagutt?» spurte jeg.
Svaret hans kunne vært alt fra «Klart jeg er mammagutt, jeg elsker deg jo!» til «Dust!» - det er jo ofte bare mumling som kommer ut av munnen på disse slampene - men jeg tolket det mer i retning av «dust». Det betyr lite, for jeg vet at han er glad i meg, og tenåringsgutter synes ofte det er flaut å erklære sin kjærlighet høyt.
Det synes ikke jeg.
Da vi parkerte Lexusen etter prøvekjøringen sa jeg at jeg elsket den. Jeg bestilte en sort med lyse skinnseter og en diger motor (i den rekkefølgen), og ga min mann i oppdrag å snakke med bilselgeren. Langflat beundring er et dårlig forhandlingsutgangspunkt.
Mens man kjører, kan man se hvordan de tre motorene jobber sammen for å lade batteriet. Eller noe. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar