Min mann og eldste sønn ble mer og mer engasjerte, men så vidt jeg kunne begripe, var de ganske enige. Den lille fliken av uenighet, var i så fall .... akademisk, vil jeg si.
Bikkja snek seg ut i gangen og skrapte på døren til soverommet vårt. Det betyr normalt "Jeg er veldig skeptisk til det som menneskene driver med" eller "Den kjøkkenvifta stoler jeg ikke et sekund på". Jeg satte meg foran Macen.
Og følte meg ganske dum.
Ikke hadde jeg noe lurt å si og ikke hadde jeg kommet til hvis jeg hadde hatt noe å si. De avbrøt hverandre hele tiden. Sånt gidder jeg ikke konkurrere med.
Men så begynte de å diskutere risiko.
Her har jeg ganske mye erfaring. Bare ta en titt i skoskapet mitt, så ser du hva jeg mener. For det første er det et under at jeg fremdeles ikke har blitt kastet ut hjemmefra, og for det andre skal du ha baller for å gå på de hælene (du skjønner hva jeg mener).
- Hvis du satt i et fly og kapteinen bare hadde et kart over flyplassen på Gardermoen, ville du landet på Heathrow da? spurte min førstefødte retorisk.
Det ville min mann. Han snakket om kalkulert risiko, og sa at verden ikke ville gått videre hvis ingen tok en sjanse nå og da.
Jeg kastet meg inn i diskusjonen:
- Henry Ford sa at hvis han hadde spurt folk om hva de ville ha, så hadde de sagt at de ville ha flere hester! trumfet jeg.
Og endelig ble det stille.
Plutselig ble begge veldig enige. De så på meg med et akkurat like uforstående blikk og spurte:
- Hva mente du med det, egentlig?
Jeg sa at det var en støtte til eldstemann. Men så ble jeg usikker og sa at jeg selvsagt støttet utsagnet om kalkulert risiko.
Etter det ble jeg så forvirret at jeg ble stående med åpen munn og litt rennende nese (jeg tror det er spinalvæske fra hjernen, faktisk).
De to andre diskuterte bare videre. De ignorerte meg, rett og slett.
Risikovilligheten er med andre ord ganske høy for dem begge.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar