Sannhet fra barnemunn

- Blir alt vi sier referert på bloggen din, eller? spurte min eldste sønn.

Jeg svarte at han i alle fall ikke kunne være sikker på å få være anonym, men sannheten er at det er svært lite av det raringene jeg bor sammen med sier som er verdt å sitere. For det meste går det i "Har du noe oppvask??!!!" eller "Nå er det mat!" eller "Er det noen som skal ha noe fra kjøkkenet?" (alle sitater tilhører min mann).

Min yngste, på snart 17, snakker stort sett etter at jeg har bedt ham om å gå og legge seg (uthalingsteknikk) eller når han trenger penger (men da snakker han med sin far). Min eldste snakker mest engelsk, for han bor og jobber i London.

Selv om de ikke snakker så mye med meg, er de veldig flinke til å finne gaver til meg. De fleste gavene jeg fikk av dem til jul, hadde de til og med plukket ut selv.

Unntaket var en lang, strikket, ullkjole fra Joseph som jeg falt for i Paris rett før jul. For å slippe alt maset med telefonering frem og tilbake mellom Norge, Frankrike og England, tok min mann en sjefsavgjørelse og sa "Nå orker jeg ikke være lenger inne i denne butikken, hvis du lover at vi kan gå herfra, kjøper jeg den til deg fra ungene. Men du får den ikke før til jul, ok?".

Selvsagt var det ok.

Jeg er da i stand til å vente på noe godt så lenge det bare er et par uker.

Dessuten må jeg ha litt tid på meg for å finne ut hvordan jeg skal style den (som det heter - det betyr bare å finne ut hva ellers man skal ha på seg).

Jeg tror det må bli et par litt sorte, lave støvletter, og det har jeg ikke. Tror jeg. Eller, jo. Kanskje. Ytterjakke blir det største problemet. (En vest, kanskje?)

Jeg kommer ikke til å ha lue og ikke til å ha vernestøvler, men kjolen er lik.

Julaften var et kaos da pakkene skulle åpnes, og min yngste sønn fikk ikke med seg at han hadde vært generøs nok til å gi meg 50 prosent av en kjole.

Derfor viste jeg den til ham nå.

- Så du hva du og Magnus ga meg til jul, eller?
- Nei.

Jeg holdt kjolen foran meg og forklarte at den lange halsen ikke skulle skjule ansiktet mitt, men brettes. "Sånn at det ser kult ut," som jeg sa.

Han holdt på å legge seg ned på gulvet og le mens han rullet. På kult kalles det ROFL. Han lo så buksebaken seg litt ned. På kult heter det i så fall ROFLMAO (Rolling on Floor Laughing My Ass Off).

- Og hva er det som er så underholdende? spurte jeg. Lett fornærmet. Og nokså gammel.

Jeg antok at han lo av håret mitt, for jeg ser veldig rar ut på håret i dag. Eller kanskje han lo av den røde, forkjøla nesa mi.

- Det er jo en ONE PIECE, flirte han.

Og det er det jo faktisk.

Fuck.

Han har bursdag i mars. Jeg bare nevner det.