Birgitte for president!

- Du vil se blod, du! sa min mann etter at jeg nok en gang hadde påstått at han antakelig hadde tapt en nevekamp mot vår yngste sønn hvis det skulle dra seg til.

Jeg svarer ikke på sånt. Det blir galt uansett. Man skal jo ikke like å se blod, liksom. Særlig ikke som et resultat av vold. Og særlig ikke etter vold i nære relasjoner.

Vi satt dessuten ved middagsbordet, og biffen min var på grensen til rosa. Det er blodig nok for meg.

Av en eller annen grunn ble temaet penset inn på pasifisme. Vår sønn - som i toårsalderen hadde to karrieremål: styreformann og forsvarssjef - mente at religion var roten til alle kriger.

Han konfirmerte seg borgerlig og mener muligens derfor at han er uten skyld, men han skal være pokker så forsiktig med å kaste stein, sa jeg og refererte til alle de gangene han har forsøkt å legge sitt faderlige opphav i bakken.

Noen mener for øvrig at en verden styrt av kvinner hadde vært en verden preget av fred. Jeg er ikke en av dem. Likevel klarte min mann å tillegge meg meninger som om jeg ønsket å sitte på toppen av en ren kvinnedominert verdensregjering.

Jeg begynner å lure på om han kan ha rett.