Whiskey'n min

De som tror at hunder er enkle skapninger, har ikke møtt min lille 11 kilos kjøter, Whiskey. Jeg tar høyde for at vi kan ha tullet litt med hodet hans da vi valgte navnet hans – for det blir reaksjoner fra omverdenen når vi går rundt i byen og roper navnet hans, og det er klart at han merker det – men det kan ikke forklare alt.

Whiskey er en morsom fyr. Han skjønner naturligvis masse. Han kan navnet sitt og alle andre ord som likner, han løfter ørene når noen sier «skal du ha en tyggepinne?» med en viss innlevelse, og han bommer aldri hvis noen sier ordet «tur». Eller «T. U. R.» eller «L. U. R.», men man kan ikke være så nøye på det. Han er jo tross alt bare en hund. Som er veldig glad i å gå på tur.

*

Noen har lurt på hvorfor han heter Whiskey og ikke Whisky. Det er min skyld. Jeg trodde at all Whiskey ble skrevet med e da jeg opprettet Facebookprofilen hans, og da ble det sånn. Det er antakelig unødvendig å si at jeg ikke har drukket så mye brunt brennevin i mitt liv.

At Whiskey elsker isbiter må være en tilfeldighet. Kanskje gjør alle hunder det. Uavhengig av om de er oppkalt etter noe som heter "... og is".

*

Hvis Whiskey er i godt humør, kan han finne på å være lydig. Det kan gi seg utslag i at han for eksempel helt uten å ha fått beskjed om det, ruller rundt på gulvet for å få en godbit. Han kan også selvsagt sitte og ligge, vente og finne ting – hvis han gidder. Sånn sett likner han litt på en katt.

Når det gjelder evnen til å gi fullstendig faen i menneskene som på mange måter sørger for at han lever og har det bra, likner han ikke på en katt i det hele tatt. En katt driter i deg. Du tror kanskje at den bryr seg, men det gjør den bare så lenge den har fordeler av det. Separasjon er ikke et begrep for en katt. Separasjon er Whiskeys største frykt.

Whiskey har så sterk separasjonsangst at han er i ferd med å lykkes med å klore seg ut av en dør fra stuen og ut i gangen. Der kommer han til å møte en større dør, men det tror jeg han er klar over. Whiskey aksepterer å være alene hjemme når vi er på jobb og skole, men han skal ha seg frabedt å bli forlatt når vi kommer hjem om ettermiddagen.

Da er det ikke engang lov å gå på do uten å bli verbalt overhøvlet. Han står utenfor badedøren og kjefter meg huden full (eller piper hjerteskjærende) og gir seg ikke før jeg har vasket hender med Lano og varmt vann, kledd meg om fra jobbantrekk til gå på tur-antrekk eller subbe hjemme-antrekk (han ser forskjell) og vi har ligget litt oppå sengeteppet slik at han har fått fortalt meg alt om dagen sin mens han snuser inn Lano-lukten fra området der huden er aller tynnest – akkurat der pulsårene synes best.

Jeg er alltid litt engstelig for om han henger en av hjørnetennene opp i en av de utstikkende årene mine.

Når han er helt rolig, og han viser mer interesse for et av de fillete kosedyrene sine enn meg, går det an å gjøre noe annet. Som for eksempel å legge sammen klær eller å rydde ut av oppvaskmaskinen. Eller si «Whiskey? Skal … vi … gå ... på tur!?».

Da er vi i gang igjen og det er bare å finne frem joggeskoene. Hvis ikke jeg har vært smart nok til å gjøre det før jeg sprakk nyheten.

*

I går gikk vi i Frognerparken. Og da kom ett av de andre særtrekkene hans frem. Han er en Alfahann. En Alfahann som ikke tåler trynet på andre hanner. Så lenge de ikke er kastrerte, selvsagt.

Det begynner alltid bra. Han virker kjempeivrig etter å få nye venner og halen går som en hjulvisp. Men så – uten at noen rekker å se hvem som begynte – så flyr de to gærningene i synet på hverandre så spyttet fyker. I går var den andre bikkja løs, og da har jo den naturligvis en fordel.

Fordelen min var at Whiskey bare veier 11 kilo og at han går i sele og ikke halsbånd. Med andre ord kunne jeg bare løfte ham opp som en liten, illsint pinjata og følge med på den enda mindre kjøteren som hoppet rundt bena mine og prøvde å få tak i den rasende og noe ydmykede lille pelsdotten som hang og dinglet i enden av båndet jeg holdt i.

Pussig nok virket han happy likevel. Og vi var enige om at det hadde vært en usedvanlig hyggelig tur.

Ikke gå fra meg. Vær så snill.