Supperåd

I dag er Norges nasjonalkokke 90 år. På vegne av min mormor må jeg lojalt følge opp med å si "pføy". Min store helt og forbilde: Mor (mormor på 94) har kun iskald forakt til overs for jentungen på 90, fru Ingrid Espelid Hovig, hennes persillekvast, hennes koketteri, juks og fanteri, og hvis jeg hadde minnet henne på jubileet, er jeg redd hun ikke hadde overlevd dagen.

Det var ikke lett, men jeg fant et ganske lite flatterende bilde (fra Dagbladet)

Skjønt, mor har sikkert fått det med seg. Hun skummer jo nettavisene ved hjelp av iPaden sin og var både skuffet og irritert over norsk sykehusvesen da hun fant ut at de ikke umiddelbart kunne koble padda opp til trådløst nettverk. Jeg er sikker på at hun hadde foretrukket bredbånd før oksygentilførsel da hun ble lagt inn sist fredag.

Siden jeg var jentunge har jeg hørt hissige snøft hver gang fru Hovig var på TV. I begynnelsen skjønte jeg ikke sammenhengen, for det ble ikke sagt noen ting. Små barn skulle ikke bli påvirket, de skulle få mene hva de ville på eget grunnlag.

Men alle vet jo at det ikke er sånn det fungerer. Etter en liten stund skjønte jeg at når min mormor eller andre kvinner i familien snøftet eller nynnet litt i fistel, var det på tiden å søke dekning eller få med seg fader'n og gå en tur. Litt intens nynning får fremdeles skuldrene mine til å få muskelknuter på få sekunder.

Men det har sikkert kommet noe godt ut av dette også. Jeg liker for eksempel ikke persille. Og det er bra, for persille er en helt unødvendig kvast som aldri burde vært funnet opp.

Det eneste man kan bruke persille til, er å få bort hvitløksånde.

Men HØR HER.

Hvis du ikke vil ha hvitløksånde, SÅ IKKE SPIS HVITLØK, DA VEL. Litt viljestyrke må du da vel greie å skaffe deg?

Det er jo omtrent som å spise mat for å spy den opp igjen. Og det er en sykdom, som er svært alvorlig.

Kanskje bruker man persille i fersk suppe. Det aner jeg ikke, for jeg spiser ikke mat som egentlig burde vært drukket.

Der er min mormor og jeg uenige. Hun er glad i suppe, og i dag fikk jeg en leksjon i hvordan jeg skulle lage den.

- Hvorfor liker du ikke Ingrid Espelid Hovig? spurte jeg.
- Fordi jeg er bedre enn henne til å lage mat, sa hun.

Selvsagt er hun det, og selvsagt kan man si sånt uten blygsel når man er 94 år. Man burde faktisk si sånt uansett hvor gammel man er. Jeg er forresten ganske flink til å brette plastposer. Bare så det er sagt. Og håndklær. Der er jeg helt rå.

- Du skulle sett henne lage fersk suppe! Ha! Hun kokte kål og gulrøtter HELE i kraften! sa hun.
- Og det skal man ikke?
- Nei, det må du love meg at du aldri gjør.

Det kunne jeg love uten jugekors. Jeg kommer aldri til å lage suppe. Ikke om det smalt.

- Så ... jeg skal kutte opp grønnsakene før jeg legger dem i kraften?
- Ja, hvis ikke får jo ikke grønnsakene kjøttsmak! Grønnsakene må jo ha kjøttsmak! Lov meg at du husker det.

Jeg lovet igjen.

Og så sa jeg at jeg ikke fattet at hu derre TV-kokka kunne gjøre en sånn tabbe.

Vi la på i rørende enighet.