Fra verdens beste manikyr-Marna, min kloke og morsomme venninne Kirsten, alle mine fantastiske kolleger jeg var på sommerfest med og min mann som tok meg til hytta da festen var over (for min del).
 |
| Sand i badeskoene, sier du? Nix, for her er steinene jeg tråkker på når jeg skal morgenbade. |
Sommerfester på brosteinen utenfor FD er en utfordring når man alltid går med tynne, høye hæler, men gjett hva? Noen har funnet opp noe som heter kilehæl!
Jeg er ikke helt overbevist om at jeg kler det, men etter å ha snakket strengt til meg selv i snart ett år, lot jeg meg overbevise om at det var smart å ha to par sko med kilehæl i beredskap til årets sommerfest (to par, ja - for jeg vet jo ikke hva jeg skal ha på meg før cirka fem minutter før jeg skal gå, og derfor må jeg ha alternativer).
*
Heldigvis var min yngste sønn hjemme. Han har en usvikelig sans for hva som kler meg og hva jeg ser latterlig ut i. Som syvåring sa han "Mamma, nå har du funnet din indre stil. Du ser ut som hun der Jackie Kennedy." Og jeg som ikke trodde det var mulig å elske ham høyere enn det jeg allerede gjorde.
Dagens outfit ble en nokså spesiell bukse fra Celiné - litt rund i formen, en kort hvit bluse fra Jill Sander og - siden jeg nå måtte ha ett av de to parene med kilehæl og det ble de blå - et blått Louis Vuitton-skjerf (fordi jeg er en snobb) og en liten, hvit veske fra samme overprisede produsent.
- Nå var du jammen fin, mamma, sa 16-åringen. - Jeg bør få 20 kroner hver gang noen sier at du er fin.
Det lovet jeg ham uten å blunke.
*
Da jeg kom inn på kontoret - vi skulle gå i samlet flokk - spurte den første komikeren om dagens tema var frukt. Han mente jeg så ut som noe oppblåst. Jeg er usikker på om han mente det var spiselig.
- Nei, sa jeg og var dum nok til å si at min sønn var lovet 20 kroner per kompliment. For å si det enkelt kostet det meg cirka 200 kroner, men hvis kravet var at komplimentene skulle være spontane og ektefølte, er jeg femdeles like rik (eller fattig, om du vil).
*
Sommerfest i FD feires med sammen med Forsvarsstaben og Statsministerens kontor fordi vi er samlokaliserte. Det synes vi er veldig hyggelig. Jo flere, jo bedre.
Det krydde av hyggelige folk. Og til dere som kom bort til meg og sa at dere liker bloggen min: Dere aner virkelig ikke hvor glad jeg ble (legg meg til på FB, da vel!). Hvor glad jeg fremdeles er! Tusen takk!
Og til dere som fikk meg til å love at jeg ikke skulle referere noe av det vi snakket om i denne bloggen: Selvsagt gjør jeg ikke det! Det sparer jeg til boken min. (Mohahahahaha)
*
Vi spiser reker og ispinner og drikker vin og Farris, på sommerfestene våre. For min del blir det ispinne og Farris, ettersom jeg ikke tåler reker og brød og ikke drikker alkohol.
Det med at jeg ikke drikker alkohol, er de nok noen som er sterkt tvilende til.
Jeg ble nemlig budt opp til dans. Sånn pardans.
Jeg anser meg nokså god til å danse. Så lenge jeg kan danse for meg selv. "Dans som om ingen ser deg," ikke sant? Der har du meg. Men når jeg må forholde meg til noen - som å HOLDE meg FAST i noen. Som attpå til skal FØRE. Da blir det krøll.
*
Han må ha følt det som å dra rundt på et lik med spasmer. Og selv om jeg hadde avtrykk av skoen hans på foten min, var det ikke han som tråkket meg på tærne, det var jeg som la foten min under hans. Jeg var håpløs.
- Kan jeg foreslå et kurs, sa han vennlig da lidelsen var over.
Men det finnes ikke et dansekurs i verden som hjelper på problemet mitt. For problemet er ikke rytme eller steg. Jeg lar meg rett og slett ikke føre.
 |
| Jeg er ikke så god til å ta bilder heller. Her var fjorden full av seilbåter under fullmånen. Færder'n og fullmånen, tenkte jeg å kalle bildet, men det ser jo ut som en dårlig akvarell |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar