Forlatt for å dø på Grønland

Jeg har en kjole som ikke passer helt. Hvis jeg hadde hatt kvinnelige former i stedet for å se ut som noe en forskallingssnekker bruker når det virkelig drar seg til, hadde jeg påstått at det var litt av brystet som ble presset opp og ut mot armhulen. Men slik tingene forholder seg, er det en påstand som øyeblikkelig hadde falt på sin egen urimelighet.

Strykebrett

Planker

Kjolen er superfin og jeg nekter å gi den opp. Den var dyr og den er ubrukt. Den kommer ikke til å bli gitt bort til Fretex med det første.

*

Inspirert av kjendisdamer som misjonerer for å sy om klær, tok jeg den med til en skredder. "Kan du gjøre den litt videre her?" spurte jeg og pekte på brystpartiet. Fyren så smilende på meg og på kjolen.

Ikke et sånt høflig service-smil. Nei, da. Et sånt er-det-virkelig-mulig-å-være-så-flat-som-deg-og-likevel-ikke-få-plass-i-en-kjole-smil. Jeg trakk kåpen sammen over brystene jeg ikke har.

"Ja, sa han, men da må vi felle inn ekstra stoff, og det må du kjøpe selv."

*

Da jeg spurte ham om hvor jeg fikk kjøpt sort silke og han sa "Grønland" var jeg villig til å pælme hele plagget. Ikke faen om jeg hadde tenkt å ta på meg skiene for å kjøpe sort silke av en eskimo!

Men så demret det. Grønland, ja. Akkurat. Vi snakker Grønland i Oslo. For en vettskremt innflytter fra Telemark som tilfeldigvis havnet på vestkanten hadde det vært enklere å ta et fly til Nuuk, eller Godthåp som hovedstaden på Grønland også kalles, enn å kjøre til Grønland, Oslo.

*

Jeg la en plan. En plan som involverte min mann som privatsjåfør.

Her er planen:
1) Gi yngstemann en shoppingsrunde med sin mor til bursdagen
2) Få tilslutning til at det er lurt at min mann blir med "for da kan jo du handle mat, mens vi handler klær"
3) Overbevise ham om at han kan svippe innom Grønland mens vi likevel er ute og kjører

Planen holdt på å gå i dass av flere grunner:
1) Nyslåtte 15-åringer blir ikke veldig glade for å få en gave som innebærer at de må ha med sin mor på shopping
2) Denne 15-åringen hadde høy feber da han våknet i dag
3) I det vi ankom Grønland fikk han en slags styrtnesebløding som gjorde at bilen vår nå ser ut som et åsted

*

Min mann tok raskeste vei hjem. Men har jeg først bestemt meg for noe, er jeg villig til å ofre et baksete og et febersykt, blødende bursdagsbarn.

Det siste der høres ikke bra ut, jeg ser det. Men han overlevde og vil for alltid huske 15-årsdagen sin. Og det er jo fint uansett hvordan man ser det.

*

"Beste kjole stoff og brude kjole" sto det på et skilt rett ved der vi måtte stoppe for rødt lys. Jeg hoppet ut av bilen og ba ham vente. Mens jeg trippende sto og ventet på at den sorte, tykke silken skulle bli klippet til, ringte telefonen. "Er dere langt unna?" spurte min eldste sønn. "Nei, vi er på vei hjem, vi er på Grønland nå," svarte jeg. "Hæ? På Grønland? Du?" kom det fra 21-åringen. "Hva gjør du der?"

Jeg svarte stivt at jeg kjøpte stoff. Akkurat da gled en politibil sakte forbi på gaten utenfor. Jeg sjekket samvittigheten min og fant ut at jeg kjørte på gult lys i forrige uke, men håpet samtidig at politiet ville konsentrere seg om andre. Og at de ikke la merke til alt blodet i bilen.

Så kom jeg til å tenke på at politiet kanskje ville reagere på en sort Volvo XC90 med sotede vinduer som sto på skrå opp på et fortau rett under et parkering forbudt-skilt. Jeg merket en snikende panikk ved tanken på at min mann hadde kjørt når jeg kom ut.

VGs forside "Forlatt for å dø på Grønland" var helt tydelig inni hodet mitt. Jeg fikk mageknip. Jeg lurte på hvilket bilde de kom til å bruke og ble redd for at det skulle være dette:

"Stoff? På Grønland?" kom det fra min førstefødte. "Ja, ja. Da blir det vel fest, da. Han blir jo bare 15 en gang i livet," flirte han og la på.

Når han kommer hjem skal vi ta en prat.

Om fordommer. Jeg vil ikke ha noe av det.