Snikende, tåpelig kjærlighet

I nyere tid, har vi hørt at menn er fra Mars og kvinner fra Venus. Jeg er nå ikke helt sikker på det. Dessverre tror jeg vi er fra samme planet, vi er bare et resultat av at Gud kjedet seg en kveld.

"Skal vi se ... jeg lar mannen begynne å svette ved cirka 21 grader, også lar jeg kvinnen fryse til det blir 26 ... og en halv grad, faktisk. Hi, hi. De kommer til å drive hverandre til vanvidd bare av den grunn," sa Gud etter at han hadde fordelt lyst, ulyst, hormoner, kommunikative evner, sosial intelligens, sans for orden og ryddighet og generelle interesser.

Lediggang er i sannhet roten til alt ondt.

*

De gamle vikingene hadde også fått med seg forskjellen. Men siden historien er skrevet av menn, får vi kvinner så skautet passer; Vi er ikke til å stole på. Vi er rett og slett skapt litt vrange.

I følge Håvamål. Men jeg minner om at det var de samme som mente at det gikk an å seile utfor kanten av verden.

På møyar-ord
er uvisst å lite
og på det som kvendi kved.
For på kvervande hjul
deira hjarto var skapte,
brigde i brjost var lagd.

Heldigvis for deg, har jeg laget en oversettelse her:

Du kan ikke stole på
det jenter eller kvinner sier.
De ble skapt hormonelle
og skifter mening bare for moro skyld.

Akkurat den siste setningen har jeg tøyd litt langt, men jeg er sikker på at ingen vikinger ville protestert. Dessverre tror jeg heller ingen menn av i dag hadde giddet å ta til motmæle.

Håvamål ramser opp over 20 eksempler på hva man bør være ekstra forsiktig med. "Aldri ein tru:" begynner strofe 85 med, og til og med strofe 87 får vi vite hva menn aldri må stole på. Her er noen eksempler:

Bristende bue,
åpen ild,
gapende ulv,
galende kråke,
brølende gris,
tre uten røtter,
stigende bølge,
kokende kjele,

flygende pil,
fosser,
gammel is,
ormer i kveil,
det bruden sier under dyna,
knekte sverd,
bjørner som leker,
eller sønnen til en konge,

en syk kalv,
en sta trell,
flørtende hekser,
en skurk du akkurat har kakket i skallen med pistolen din (du burde heller ha skutt ham i kneet).

Den siste linjen har jeg også oversatt nokså fritt, men tenk sluttscenen i Farlig begjær. Alle trodde den kaninkokende kjerringa lå død i badekaret, men jaggu spratt hun ikke opp igjen.

Mellom brølende griser, syke kalver og åpen ild finner vi altså to referanser til kvinner. I rettferdighetens navn finner vi også en referanse til en mann, men det er til en kronprins, og sånne er det jo ikke så mange av. Hvis vi da ikke tenker metaforisk.

*

Men som om ikke disse fornærmelsene er nok; i strofe 90 kommer den totale ydmykelsen.

Så er dros i hugen
ho som dulram leikar,
som ut skal øyk køyre
på isen håle
- tidig tvivetring,
tamd med måte -
eller i stormen stride
styrelaust beite,
eller som halten på høgfjell
skulle hente reinen.

Altså:

For sånn er kvinners kjærlighet;
den er snikende og tåpelig,
som en uoppdragen, to år gammel
hest på glattisen,
kvinners kjærlighet er umulig å styre,
den er som en fiskebåt i storm
eller et haltende reinsdyr på fjellet.

*

Hva gir du meg?!

Hvorfor gidder menn å ha noe med oss å gjøre i det hele tatt?

Svaret må være at våre positive sider veier opp for alt dette.

Det svaret gir seg jo helt selv, forresten.

***

PS Akkurat når det gjelder synet på kvinner, mener jeg det er beskrevet litt mer sympatisk i Bibelen (legg spesielt merke til beskrivelsen av tennene):

Så vakker du er, min elskede!
Så vakker du er! Øynene dine er duer bak sløret!
Håret ditt er som en geiteflokk,
strømmende nedover Gileads fjell.

Tennene dine er som nyklipte sauer
som kommer fra vask.
Tvillinger har de alle,
og ingen har mistet et lam.

Leppene dine er som skarlagensbånd,
og munnen din er deilig.
Som en skive av et granateple
er tinningen bak sløret.

Halsen din er som Davidstårnet,
bygd av tilhugget stein.
Tusen skjold henger på det,
alle heltenes rundskjold.

Brystene dine er som to gasellkalver,
tvillinger som beiter mellom liljene.

Helt til dagen blåser skyggene bort,
går jeg til myrrafjellet
og til røkelseshøyden.

Alt hos deg er vakkert, min elskede,
du er uten feil.