Håpløs og uten ære

Takket være en bølge av grønne lys på vei hjem, hadde jeg ti minutter til overs før neste avtale. De ti minuttene brukte jeg godt, om jeg skal bedømme egen innsats.

Ikke bare rakk jeg endelig å kjøpe tyggepinner til det kresne dyret vi har, men jeg fikk preshoppet også. Preshopping er en kjapp runde i butikken, der man stort sett bare lar øynene gli over rekkene med klær.

Under preshoppingen er det vesentlig at man er stille og konsentrert, for man venter på det skjøre, lille øyeblikket der et plagg fortvilet roper "Hei, kjære, vakre, snille. Ta meg med hjem! Jeg hører til hos deg!".

Heldigvis holdt hun som jobbet der kjeft lenge nok til at jeg fikk med meg nødsignalene til en vakker liten sak. Jeg hvisket tilbake at jeg skulle komme igjen i morgen, noe som fikk ekspeditøren til å holde et ekstra godt øye med meg. Det kan hende hun trodde jeg var ute på permisjon fra lukket avdeling, men i så fall er det et problem hun må slite med. Det er mulig hun var ny i bransjen.

*

Jeg rakk også innom den nyåpnede fristelsesbutikken Hope&Glory.

I frykt for å bli en gjenganger i slike butikker, pleier jeg å sende andre medlemmer av familien, og når jeg beveger meg inn dit selv, ser jeg ned og passer på å gå i forskjellige klær hver gang. En gang gikk jeg til og med i noe som kan forveksles med en joggebukse. True story.

Du finner butikken mellom Krogh optikk og Deli de Luca ved Majorstua stasjon.
I tillegg til snop får du pasta, sauser, kaffe, nøtter ... se selv.

I dag hadde jeg bare så vidt kommet over dørstokken, da han bak disken sa "Vi får ikke inn fløtebollene før etter påske!".

Avslørt, der altså.

*

Jeg prøvde å gi inntrykk av at det virkelig ikke var så nøye og at jeg helt fint klarte meg uten, men en skjelving i stemmen min røpet meg, og jeg bestemte meg for å la verdigheten fare.

"Ikke før ETTER påske?" sa jeg. "Hvor-hikst-for?"

Han så medlidende på meg og forklarte at leverandøren ikke ville ta inn noe fordi de ikke ville brenne inne med noe. De regnet med at kundene kjøpte færre fløteboller i påsken, sa han.

"Men det er jo ikke riktig," sa jeg fortvilet, "JEG ville jo kjøpt masse. Jeg ville kjøpt alle! Kan du ikke være så snill å spørre ham én gang til?"

Han sa at han hadde prøvd flere ganger.

"Men hvis du sier at det er til meg? En veldig god og trofast (og desperat) kunde?" pep jeg.

Han vek ikke en tomme.

"Men hva, hvordan, hvem, åssen ... hva skal jeg gjøre?" snublet jeg.

"Vel," sa han "du kan gi meg telefonnummeret ditt, så kan jeg ringe deg når jeg får dem inn."

*

Først da klarnet det for meg. Jeg så meg selv utenfra; Det var et patetisk og begredelig syn. Håpløs og uten ære.

Og jeg hørte min mors stemme tordne inne i hodet mitt. Hun sa ett eller annet med fremmede menn og godteri.

"Ha! sa jeg. Telefonnummeret mitt får du ALDRI!"

Jeg tørket snørr og tårer, rettet ryggen og rasket med meg et halvkilo Dumle, betalte og gikk.

*

Her jeg sitter nå, angrer jeg både på Dumlekjøpet og på at jeg ikke la fra meg mobilnummeret mitt.

Tre Dumler igjen. Jeg er litt kvalm, men synes jeg totalt sett at jeg har taklet situasjonen ganske godt.