Det første førsteinntrykket

Da jeg etter en fødsel som varte i 23 timer og tre kvarter endelig greide å skvise ut en unge og umiddelbart ble imponert over oss begge, hørte jeg jordmoren si: "Han der kommer til å kreve at middagen står på bordet i det han kommer hjem!".

Stakkars liten. Tenk å gjøre et så dårlig første førsteinntrykk; Verden hadde fått enda en utålmodig, kravstor liten jævel.

Til hans forsvar må jeg si at hun tok feil. Gutten kjenner sin rett, men også sin plikt, og er - etter hva jeg, hans mor, kan forstå - akkurat en slik gutt gamle Norge vil ha.

*

Rent bortsett fra at det store deler av året er England som får glede av hans nærvær.

For et par dager siden kom han hjem på påskeferie. Da jeg snakket med ham noen dager før avreisen, sa han at han gledet seg til å komme hjem til gode middager. Livredd for at han hadde pådratt seg en hjerneskade av studier kombinert med alkohol, spurte jeg om han husket hvem jeg var.

Jeg har fremdeles til gode å lage en middag alle i familien liker. Som regel er det bikkja jeg får mest ros av. Så lenge jeg ikke lager grøt. Og det er jo ganske ofte.

*

Min sønn innså at han hadde vært borte lenge nok til å romantisere både Norge og meg, men da hadde han allerede bestilt billetten hjem.

*

I dag fikk jeg en sms klokken 18.33. Da satt jeg på jobben. "Når kommer noen som helst hjem? Skal jeg rigge middag selv?" Jeg ringte ham opp og sa at jeg anså spørsmålene som svært avanserte, men at jeg lovet å komme tilbake til ham når jeg hadde konferert med fagavdelingen.

Han er vant til meg. Han sa ikke noe før jeg fortsatte: "Ok, glem det der med fagavdeling, men jeg mener likevel at spørsmålene dine er kompliserte. Dette vil du forstå når du selv får barn."

Jeg hørte et oppgitt "Herregud". Jeg kunne ikke avgjøre om lydene i bakgrunnen var tasting på Mac eller ris som ble tømt opp i en kjele. Begge deler bekymret meg, for det siste betød at han endelig har gitt meg opp som kokk og det første kunne bety at han bestilte flybillett tilbake til England.

*

En time senere var jeg hjemme. Den lange slåpen sto bøyd over grytene da jeg forsikret ham om at jeg var veldig glad i ham og at jeg hadde mange andre mamma-kvaliteter enn akkurat det der med mat.

Han lurte på hvilke og jeg kontret med å si at jeg var veldig glad for å ha ham hjemme. Det så ut som han slo seg til ro med det, men så kom det "Ja, du forresten, mamma? Du vet den returen jeg hadde den 7. april? Jeg endret den til 29. mars."

Jeg kommer alltid til å lure på om det har noe med maten min å gjøre.