Når vikingen roper på elgen

Jeg har studert litteratur. I alle fall har jeg papirer på at jeg har studert, men mens det sto på slo det meg at jeg ikke gjorde noe annet enn jeg hadde gjort siden jeg var fire. Jeg satt med nesen i en bok. Helst innendørs, både fordi jeg aldri har likt ville dyr og innsekter, og fordi når man er så nærsynt som jeg er, så reagerer man ganske dårlig på sollys.

I den perioden jeg lånte penger fra Lånekassen for å lese bøker, oppdaget jeg Håvamål. Boken over alle bøker. (Bortsett fra alt av Pasillinna, Murakami og Lalum. Og Anna Karenina av Leo Tolstoj. Og Parfymen av Patrick Süskind. Og Oppmålingen av verden av Daniel Kehlmann. Og Hjemme av Bill Bryson.)

Strofene i Håvamål er ikke enkle å forstå. Men noen er soleklare; 

Betre byrdi

du ber kje i bakken

enn mannevit mykje.

D'er betre enn gull

i framand gard;

vit er vesalmannens trøyst.

Oversatt til moderne språk blir det omtrent som dette:

Kunnskap veier ikke noe.

For en fattiglus er det bedre 

å være lur enn rik

når du besøker noen.

*

Han som har laget etterordet i den versjonen av Håvamål jeg har, mener at strofe 13, 49, 73 og 74 er vanskelige å forstå. Forfatteren av etterordet, Bjarne Fidjestøl, sier det slik: "Det let seg heller ikkje løyne at i somme høve er det vanskeleg å vere viss på kva den opphavelege meininga har vore."

Oversatt betyr det "Det er ikke til å stikke under en stol at det noen ganger kan være vanskelig å være sikker på hva dette opprinnelig betydde".

*

Det tok jeg som en utfordring. Og den var ikke særlig vanskelig.

La meg ta strofe 13:

Gløymsle-hegren

over gildet sit,

han maktstel mange.

I fjørene hans

eg fjetra vart

i garden hjå Gunnlód.

*

Hallo! Selv jeg som ikke har vært dritings - ikke engang på en snurr - kan jo se dette for meg.

Her har vi en fyr som prøver å forklare hvorfor han fant seg selv full av møkk og drit i kjøkkenkroken til Gunnlód etter en skikkelig rotbløyte. Han gjør det som mange av oss gjør når vi har tabbet oss ut; vi prøver å generalisere - vi gjemmer oss bak flertallet.

*

Russetiden er et utmerket eksempel på dette. Hver vår strømmer hundrevis av rød- og blåkledde idioter ut i gatene. Hver for seg er de smarte, sympatiske ungdommer, men så fort de tror de kan forveksles med en klassekamerat i lekedress og lue, tror de at de kan komme unna med alt. 

Normalt kjekk ungdom tisser på offentlig sted som om de var hannbikkjer, og roper og hyler så mye dumt at hvis de enkeltvis hadde gjort det samme tidlig i september, hadde de blitt lagt i reimer og blitt vurdert som gode kandidater for elektrosjokk.

*

La meg forklare strofe 13. Linje for linje.

"Gløymsle-hegren over gildet sit"

Den drita fulle vikingen som sannsynligvis var litt flau da han våknet, har prøvd seg på en løgn kamuflert som eventyr. Han fant likegodt opp en fugl som han kalte Gløymsle-hegren. 

Denne hegren var en skikkelig party-fugl ("over gildet sit"). Den kom alltid når festen var på sitt beste. Eller sitt verste - alt ettersom hvem man var og hvor mye man hadde drukket. I den ene enden av skalaen var vikingen vår - i den andre en edru tjenestejente.

Det skulle bringe tankene over på en staselig og overlegen fugl som man bare måtte bøye seg for når den befalte at man skulle sette igang og glemme alt som hadde skjedd ("Gløymsle-hegren"). Vikingen vår hoppet elegant bukk over det faktum at han hadde tyllet i seg bøttevis med mjød. Den dumme vikingen latet som om han ikke hadde noe å stille opp med når Gløymsle-hegren avla ham et besøk.

"I fjørene hans eg fjetra vart i garden hjå Gunnlód"

Faktisk ble han så maktesløs og apatisk ("han maktstel mange") at han valgte å tegne et bilde av at han var full av hegrens fjær. Han hadde nok håpet at ettertiden skulle ta dette som et teoretisk eksempel, men sannheten var nok at han lå i en krok hos naboen ("i garden hjå Gunnlód") sammen med alskens støv og skitt. 

Man kan jo se for seg den avmakten han følte ("eg fjetra vart") da han så sitt eget speilbilde i en bøtte med vann (helspeil var sjeldne på den tiden); han var så full av lo og søppel fra topp til tå at han så ut som en fulg ("I fjørene hans") katten hadde dratt inn.

*

Hvis du fremdeles ikke har skjønt det, tilbyr jeg en modernisering av strofe 13 her:

Når elgen roper

etter festen er over,

skjønner alle at du er sliten.

Du ligger i oppkast

og husker ikke en dritt,

i et hus som ikke er ditt.