Egenrådige ben og musikalske armer

Jeg kjørte hjem fra jobben med kramper i høyre ben. Det var ikke direkte vondt, ikke engang sterkt ubehagelig, men nok forstyrrende til at jeg begynte å tenke på min mor. Ikke misforstå, jeg forbinder ikke min mor med ubehag - jeg (som de fleste andre) tenker som regel på mødrene sine som noen som er i stand til å lindre ubehag.

*

Da mine barn var små, innførte jeg to tiltak. Det fine med begge tiltakene var at de både lindret mine barns ubehag og førte til at jeg fikk en roligere kveld. For det første fortalte jeg de små uskyldige at ting man var redd for å få mareritt om aldri kom til å skje.

"Det er nemlig en regel som sier at hvis man tenker på noe skummelt rett før man sovner, så kan man ikke drømme om det," fortalte jeg med all min voksne autoritet.

De små slukte det rått, og jeg hadde ikke snev av dårlig samvittighet da jeg serverte løgnen. Jeg kalkulerte iskaldt med at muligheten for at de ville få mareritt var ørliten, og hvis de mot formodning skulle drømme stygt, så var det dessuten en stor mulighet for at de ikke husket det dagen etter.

*

Det andre tiltaket - les løgnen - jeg fant opp, var at alle barn som lå og vred seg i sengen og ikke fikk sove, ville sovne på et blunk hvis bare dynen ble snudd. Til min enorme overraskelse virket det også.

*

Tilbake til min mor. "Hva ville min mor hadde gjort?" er et spørsmål jeg tror mange stiller seg. Mødre i alle land har et enormt ansvar. Vi er ikke bare kulturbærere og oppdragere - vi er selve fasiten.

Så hva ville min mor ha gjort hvis hun hadde sittet ved siden av meg i bilen på vei hjem, men jeg småbannet over krampen i foten? Jo. Hun ville først kjeftet litt på meg fordi jeg ikke har vært flink nok til å få i meg væske. Det er en kritikk som alltid kommer. Så ville hun kanskje sagt at jeg burde gre meg på håret. Eller, det er forresten min fars replikk. ("Du kan ikke hindre fuglen i å fly over ditt hode, men du kan hindre den i å bygge rede i ditt hår.")

Deretter ville hun sagt at jeg må få i meg mer magnesium, men siden ikke noe av dette hadde hjulpet på den akutte situasjonen, ville hun trukket en ulltråd opp av vesken (hun syr bunader, så hun har ALLTID en ulltråd på lur) også ville hun bundet den rundt foten min, og da ville alt ha vært bra.

*

Min mor er et godt menneske. I går kom hun og min far hjem fra det store utlandet, og på flyet hjem hadde hun bekymret seg svært over mannen i setet ved siden av seg.

"Han satt og viftet med armene, men han satt med øreklokker på seg, så jeg fikk ikke spurt ham om han trengte hjelp," sa hun. Uvanlig diskret til henne å være, tenkte jeg.

"Og siden jeg alltid har med meg magnesiumtabletter i vesken, tenkte jeg at jeg skulle tilby ham én. Det virker nemlig på mine urolige ben," fortalte hun.

"Så der satt jeg da. Og ristet med esken opp i ansiktet hans, men han enset ikke noe, han bare viftet videre."

"Er historien slutt?" spurte jeg, litt skuffet.

"Ja, nei, han tok ikke hintet," sa hun, "men da han tok av seg øretelefonene og vi kom i snakk, fortalte han at han var dirigent for Rikskonsertene."

Jeg mistenker at han likevel ikke kom unna et par velmente råd.