For vår jord

Klokken var ti over halv ni i går kveld, og med et sjokk gikk det opp for meg at jeg hadde glemt Earth Hour. Jeg spratt opp av sofaen - noe som egentlig skulle vært fysisk umulig med tanke på alt godteriet jeg hadde stappet i meg - og føk rundt som en sinnsyk for å kverke alle lampene.

Nå tror du sikkert jeg er veldig opptatt av miljø og sånn, men det er feil. Jeg er bare opptatt av hva naboene mener. Jeg vil jo ikke at hele Majorstua skal peke opp på leiligheten vår og si "der bor de som har skylden for at polisen (altså isen på polene, ikke det svenske politiet) smelter". Sånt er så flaut.

Men i det jeg slo av lyset på kjøkkenviften og alt ble svart, oppdaget jeg to ting; vi er mange som har ansvaret for det som skjer i Antarktis og; jeg er faktisk mørkredd.

Majorstua klokken 20.45

Jeg er redd for å tråkke på bikkja og jeg innbiller meg at det hopper hylende monster frem fra mørket. Når jeg prøver å analysere dette, ser jeg at frykten for å tråkke på lav-inne-hunden vår er rasjonell.

Monsterangsten kan jo virke nokså irrasjonell, men det er den ikke. Du hadde skjønt det hvis du hadde sett hvordan familien min oppfører seg.

*

De brøler og hopper rundt mens de slår hverandre i hodet. De hopper frem fra hjørner og under senger og jubler hvis de greier å skremme en annen til tårer eller ufrivillig vannlating. Noen ganger greier en av dem å legge en annen i bakken og da kommer bikkja som et olja lyn og biter den tapende parten i tærne.

Alt dette kaller de "å si godnatt" eller "å gi en nattaklem".

Og da forstår du sikkert at jeg trakk følgende slutninger:
1) I mørket er alle katter grå
2) Jeg er til og med grå i lyset
3) Hvem som helst vil jo tro at det er leggetid når det er så mørkt
4) Etter å ha spist 1,5 kilo Dumle, er jeg god å klemme på

Godteskålen klokken 20.15

Så jeg tente et lys. For vår jord. Og meg.

I følge Karoline Krüger er jeg kanskje en av dem som holder grenene sammen. For vår jord.