Jeg kunne vært et blåskjell

I følge min kjære er jeg omtrent like sosial som et blåskjell. Så. Hvor sosialt er egentlig et blåskjell? Da han sa det, mente han det som kritikk etter at jeg nok en gang hadde vært skeptisk til å gjøre noe annet enn å være sammen med en god bok.

Et blåskjell er veldig mye mer sosialt enn meg, så når han prøver å disse meg ved å sammenlikne meg med to lukkemuskler med skall rundt, tar han feil. Og slikt liker jeg jo å påpeke.

*

Blåskjell henger i klaser, og jeg kunne virkelig aldri hengt i en klase. Jeg kjenner ingen jeg ville hatt et blåskjellforhold til, faktisk. Ikke engang han som kaller meg et potensielt giftig agn.

Hvis jeg hadde vært et blåskjell, hadde jeg nok funnet et liten stein jeg kunne bo bak. Som enslig blåskjell tror jeg man har større mulighet til å overleve også, for hvem gidder vel å plukke ett og ett blåskjell når man kan hente opp hundrevis på en gang?

De ser jo dessuten ganske dumme ut

Så kunne jeg ligge der og se på alle tullingene som trodde de var så tøffe bare fordi de hørte til en gjeng. Helt til det kom en håv og dro dem med seg i et svusj. Og fra håven til kjelen er det ikke langt. Med min trang til ensomhet og min lett antisosiale personlighet, hadde jeg i det minste sluppet nedverdigelsen å bli kokt sammen med hvitvin og løk.

*

Det er imidlertid én stor forskjell på meg og et blåskjell. Det er flere, men de fleste er åpenbare, håper jeg. Den forskjellen jeg vil trekke frem er åpenheten. Jeg er åpen inntil det pinlige, blåskjellet er lukket. Det er faktisk bare strandkrabber og sjøstjerner som kan åpne et blåskjell, og begge gjør det med makt.

Verken sjøstjerner eller strandkrabber har den effekten på meg. Jeg vil nesten si at de har den motsatte effekten. Sjøstjerner er ekle og strandkrabber er bare flaue forsøk på å være skremmende. Ingen er egentlig redde for strandkrabber selv om en hver strand og brygge med respekt for seg selv opplever minst ett hyl i løpet av en sommer når bøtta med ti-tolv strandkrabber velter og krabbene løper vettløst i alle retninger.

*

Sjøstjerner er virkelig ekle. Jeg er oppvokst ved sjøen, og hver sommer var det noen som skulle tørke en sjøstjerne for å ha den inne som pynt resten av året. Hvis du ikke har tørket en sjøstjerne før, får du bare stole på meg; Tørket sjøstjerne stinker. Det stinker veldig. Det stinker dessuten lenge.

Ikke tørk sjøstjerner. La dem få leve. Fortrinnsvis under vann.

Å ha en tørket sjøstjerne i bokhyllen er dessuten hakket verre enn å dra et tre inn i stua for å pynte det med ting ungene dine laget i barnehagen for femten år siden. Eller fem. Eller bare noen uker.

La trær stå ute. I jord.

Blåskjell må du imidlertid gjerne tilbrede og servere.

Jeg er nemlig ikke et blåskjell.