Alt gikk knirkefritt helt til jeg kom til sikkerhetskontrollen på Flesland. Der ble både jeg og vesken min befølt. Med hansker. Vesken min fordi gjennomlysningen fant en Farris-flaske noen hadde glemt å ta ut, og jeg fordi jeg ser mistenkelig ut. Antar jeg. Det kan jo ikke være sånn at jeg omtrent hver eneste gang jeg flyr skal være den som tilfeldig blir plukket ut.
*
Da de heller ikke denne gang fant bomber eller neglfiler, fikk jeg igjen skoene mine og var fri til å gå. Jeg var fremdeles i passende godt humør.
Gaten var åpen og det var kø for å komme inn i et 20 kvadratmeters areal som passasjerene kunne henge rundt i før ombordstigning. 20 kvadrat på rundt 100 mennesker er ikke så mye. Det er faktisk nokså lite. Og det føles enda mindre når en del insisterer på å lese avisen i sin fulle bredde. Jeg sendte en hyggelig tanke til den som fant opp tabloidformatet.
*
En utbrettet tabloidavis er litt over en halvmeter bred, men en fullformatavis - slik Aftenposten var før i tiden - var som kjent så stor, at man måtte forvise familien til en stående buffét og bruke mesteparten av kjøkkenbordet for å bla i den.
Siden jeg var i gang med å sende gode tanker rundt omkring, blåste jeg likegodt én til dem som fant opp aviser. Og til dem som fyller dem med innhold. Det er snart tid for SKUP-prisen, og vi som til daglig jobber med og for journalister (dette vil sikkert noen av dem protestere på, men sånn er det) følger nøye med på hvilke saker som regnes som de beste av journalistene selv.
Journalistene i Norges første avis, fikk nok ingen priser for gravende journalistikk. Avisen het Norske Intelligenz-Seddeler og kom ut første gang i 1763. Den holdt det gående helt til 1920, men da gikk den inn i avisen Verdens Gang, som i dag er mest kjent under navnet VG.
*
Utgiveren av Norske Intelligenz-Seddeler fant et smutthull i loven da han begynte å gi ut avisen. På den tiden hadde nemlig staten monopol på å gi ut det som den gang ble oppfattet som aviser, men som vi nå ville sett på som en samling annonser. Norske Intelligenz-Seddeler begynte å skrive om politikk og nyheter, for det hadde ikke den danske kongen tenkt på at noen ville gjøre. Det var tider.
Da Grunnloven ble vedtatt, ble det innført pressefrihet. Paragraf 100 sier at pressefrihet bør finne sted. Og da var det full fart fremover for nådeløse blikk og kritiske penner både på den ene og den andre, og etterhvert spesielt på kjendiser. Mer eller mindre kritisk, kanskje.
*
Den 20 kvadratmeter store innhegningen vi var stuet inn i, ble heldigvis et midlertidig husvære. Vi fikk gå ombord, og jeg plasserte meg på sete nummer 15 b; Akkurat der den lille papirbiten jeg holdt i sa at jeg skulle sitte. Jeg tok ikke på meg beltet.
Man gjør ikke det før seteraden er full, ellers risikerer man å måtte ta av seg beltet når man skal reise seg for ham eller henne som skal sitte ved vinduet eller i midten (hvis man selv sitter ved midtgang). Selv om det høres lett ut, kan det føre til mye unødig fomling.
Fyren som hadde 15 a kom og fyren som hadde 15 c kom, og der satt jeg. Som en sild i en tønne. Så kom det en dust. Jeg kjenner ham jo ikke, men basert på vårt lille møte, vil jeg si at det er en overhengende fare for at han er en dust, også i andre sammenhenger.
*
- Du sitter på plassen min, sa han.
Hallo! Jeg kunne ha vært engelsk eller noe. Men han bare sto der og pratet norsk på en ekkel måte; Overlegent og alt annet som beskriver en egoistisk kødd.
Jeg tok en sniktitt på lappen min (det kunne jo hende at jeg hadde tatt feil) og et blikk opp på bagasjehyllen på motsatt side av midtgangen. Jepp. Jeg hadde retten på min side.
- Nei, sa jeg bare. - Jeg har 15 b.
- Men det har jeg også, sa kverulanten.
- Ja, vel, sa jeg uinteressert. Jeg var veldig trøtt, jeg ville bare finne en stilling jeg kunne sove i og det kom ikke til å skje så lenge dette gnagsåret sto der og maste.
- Du må nok flytte deg, sa han.
- Nei, jeg har 15 b, og dette er 15 b, sa jeg.
- Men jeg har også 15 b! furtet han.
- Så da mener du det er naturlig at JEG flytter meg? spurte jeg lett begeistret. Dette kunne bli moro.
- Men jeg har 15 b, gjentok han.
- Men jeg var her først, sa jeg og kjente plutselig igjen Birgitte, 3 år. Et hyggelig gjensyn. Jeg fant mye glede i en god krangel allerede den gang.
- Du kan ikke ha 15 b når jeg har det, fastslo han.
- Jo. Helt åpenbart, sa jeg. - Kan du ikke gå og snakke med moren din?
- Hva sa du? sa han overrasket.
- Jeg mener flyvertinnen. En av dem som jobber her. Eller bare sette det på et ledig sete, sa jeg. Birgitte 3 år frydet seg.
- Jammen ... sa han.
*
Jeg lente hodet mot stolsetet foran og sovnet.
Da jeg våknet var han borte. Birgitte 3 år var gretten.
Hun hadde håpet på mer action.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar