Lærerikt miniunivers

Sommeren har ikke på noen måte vært bortkastet. Jeg har lært masse - helt sikkert - og jeg har forbedret meg - nokså sikkert.

Vi har virkelig følt oss tett på det som er viktig i verden denne ferien; Vi har en pokemon rett utenfor gjerdet! Det mysser av nerder som går med nesa vendt nedover utenfor hos oss. Og da lurer jeg på: Hvorfor kan de ikke holde mobilen opp slik at de slipper å få så vondt i nakken? Og i hodet når de slår seg i treet som vokser rett ved pokemon-redet?

Jeg jakter ikke noe denne sommeren. De måtte i så fall være en og annen flue. Den fysiske utfoldelsen skjer i en radius på maks tre kilometer, men man må ikke reise langt for å få nye impulser. Nye impulser kommer hvis man bare er åpne for det.

Eksempel nummer 1

Når du står med tærne nesten ned i vannet, kan du tenke litt over at man faktisk må tråkke ut i vannet for å bli våt. Det holder ikke å stå rett ved. Står du rett ved, kunne du like gjerne stått en mil unna hvis målet er å bli våt.

Hvis målet er å ikke bli våt, kan du selvsagt gå litt lenger unna, men det er jo ikke så gøy.

Lev litt! Ta sjanser, sier nå jeg. Ta skrittet i dag!

Etter som jeg har problemer med tær - selv mine egne - har jeg sko på.
Jeg synes ikke man skal sjokk-eksponeres for tær,
så jeg håper du setter pris på at jeg risikerer skoene mine for deg. 

Eksempel nummer 2

Bikkja har alltid vært redd vann, så for å gjøre ham litt tøffere, tar jeg ham ofte med ned til stranden.

I sommer har han fått øyeproblemer, og med mindre jeg drypper ham i øynene fire ganger hver dag - og med mindre vi snart finner en kirurg som kan operere - blir han blind. Foreløpig har vi fått vite at det er én kirurg i Stockholm og én kirurg i Berlin, så hvis du som leser dette lurer på hva du skal bli når du blir stor, så vit at det er et marked for dyrleger med spesialisering innenfor øyekirurgi.

Han ser nok litt dårlig allerede, for han blir like overrasket hver gang det kommer en bølge. Luktesansen er det ikke noe i veien med, og det virker heldigvis som han lar lukter av kråker, tang og sure tær veie opp for den livsfarlige, hevngjerrige skvulpingen.

Så hva kan vi lære av dette lille universet? Jo. Selv om du blir overrasket og litt redd, går det som regel helt fint. Dessuten kan det hende at det lurer nye og spennende oppdagelser rett ved der det du synes er skummelt.

NB Unngå orddelingsfeil når du skriver om "den blinde hunden" hvis du mener "den blindehunden". En blind hund er ikke det samme som en blindehund.

"Hei, for en interessant duft. Fint sted!"

"Fuck! Det er vann her. For et forbanna høl!!!"

"Jeg er ikke redd, jeg tenkte bare å sjekke ut sanden her oppe.
Stå i ro til jeg har klarert området, menneske. Gjør ræt, frygt ingen!"

Eksempel nummer 3

Dyret ble rystet av de fiendtlige bølgeskvulpene, og da han mente vi var i trygg nok avstand fra havgapet, sto han og skalv.

"Fryser du", spurte jeg - litt ironisk. Klokken var 19 og det var fremdeles omtrent 30 grader i skyggen.
"Jeg skjelver av glede," svarte bikkja med mord i blikket.

Vi ble enige om at vi skulle kompensere promeneringen på stranden med en ekstra lang tur i mer kjente omgivelser. Han var mest enig i det.

"Ikke faen om jeg går hjem nå. Du lovet meg tur, men ga meg sjokk. Kom igjen, tjukka!"

Her er det også lærdom å finne: Ikke tro at du kommer unna med noe. Du blir avslørt, og i beste fall blir det ekstraarbeid. I verste fall blir du spist av en fly forbanna 11-kilos tibetansk terrier.

Eksempel nummer 4

Det er ikke all erfaring som like glatt kan overføres på andre. Jeg skal passe meg vel for å påstå at du er en like lat jævel som meg, så her snakker jeg bare om meg selv.

I sommer har jeg skjønt at hvis jeg skal fortsette å gjøre minst mulig, trenger jeg muskler. Og for å få muskler, må jeg faktisk gjøre en hel del. Hvis det er fysisk mulig for en fiskebolle å gjenoppstå som en livsglad hvitting, da. (Fiskebollen er her ment å representere armene mine, men det skjønte du sikkert.)

Denne innsikten kom da jeg skulle få med meg alt jeg hadde brukt for å ha det mest mulig komfortabelt mens jeg lå og svettet i hagen i én omgang.

Bok, Farris, to puter og en sammenbrettet solseng. Oppdrag: Ta det med inn.

Jeg fikk med meg alt, men det så åpenbart ikke spesielt elegant ut. De tre 17-åringene som spant rundt en bjørk for å fange nabolagets berømte pokemon, kikket opp fra telefonene sine, og jeg hørte ordene "lat" og "kjerring".

Men jeg fniste. For det de ikke visste, men som de snart kom til å oppdage, var at det bare noen meter lenger bort var et digert hull. Og folk som bare tidvis ser hvor de går, kan lett snuble ned i sånne overraskende mangler i bakken.

Hva jeg lærte? Ikke en dritt. Men noen ganger er det fint å se på at andre lærer en lekse også.

Akkurat stort nok til at minst en snørrhoven idiot kommer til å fly på trynet