Tre kakemonster og én fjær

Den flotteste kaken jeg noen gang har bakt, laget jeg på ungdomsskolen. Det var en kransekake, og jeg har levd litt på det siden. Det er ca 30 år siden.

Nå er saksen min beste venn når jeg baker. Uten saks er det nemlig veldig vanskelig å få opp posen fra Toro.

Siden jeg har litt å feire i dag, tenkte jeg litt utenfor kakeboksen og kom opp med den geniale ideen å blande bringebær i kakemiksen.

Resultatet ble svært skremmende. Særlig for meg som ikke er helt fremmed for tanken på at jorden snart får besøk av aliens:

Jeg har imidlertid slått fra meg tanken på at utenomjordiske vesen blir født i komfyren min. Eller ... jo, jeg har det. Men da står jeg igjen med to alternativer

1. Gud prøver å hjelpe meg med slankingen
2. Jeg er så dårlig til å bake at baksten ler av meg

For å ikke fremstå som helt gal - selv om jeg innser at grensen kanskje er passert - velger jeg nummer 1. Den med slankingen. Og selv om Gud ikke har noe med dette å gjøre, er det ingen sjanse i helvete for at jeg kommer til å svelge de tre syke kakene. 

Når jeg tenker meg om, har det skjedd flere psyke ting i dag; utenfor døren min lå det rester av en engel.

De neste timene skal jeg bruke på å finne en sammenheng, for ingenting er som kjent tilfeldig. Og så skal jeg starte en kombinert bake- og engleskole.

Eller bare lage en kransekake med litt fjærpynt.