Fjerdegradsgnagsår

For første gang i mitt liv, er jeg enig med en ku. Eller – mer presist – jeg er enig med kuas talsmenn; Senterpartiet og bøndene.

Kua vil ha sommertid hele året. Jeg vil ha vintertid hele året, men hvis kua får gjennomslag for sitt syn, kan jeg leve med at klokken og solen ikke er synkrone.

Kuas argument mot sommertid er at den ikke kan klokken. Mitt er at jeg ikke kan stille klokkene. Jeg har verken tålmodighet eller bruksanvisninger.

Sommertid er et åpenbart tegn på at sommeren kommer. Et mindre omtalt sommertegn er gnagsår.

Gnagsår får søvnmangel, feilstilte klokker, finanskrisen og influensa med dyrenavn til å virke overkommelige. Slik sett burde man kanskje tvinge en del mennesker inn i nye sko som i tillegg er litt for små, men da ville vel FN slått i bordet med noe som liknet Geneve-konvensjonen.

Jeg har ikke hatt gnagsår siden jeg gikk over til å bruke mer penger på sko enn på uforutsette utgifter som hus, bil, strøm, mat og forsikringer.

Sko av en viss kvalitet og med en viss høyde gir ikke gnagsår, nemlig. De som likevel gjør det, snakker vi ikke om. Vi lider i stillhet og kjøper et nytt par for å se om det virkelig kan stemme.

Dette levde jeg godt med inntil min mann blandet seg inn. Av en eller annen grunn var jeg uoppmerksom og klarte ikke å avlede ham. («Å, hørte du den V8'ern?») Jeg tror kanskje jeg så på «Svenske Hollywood-fruer» eller nei, jeg satt og leste kvantefysikk. Jeg husker det nå.

Min kjære hadde lest eller hørt at høyhælte sko var roten til både vonde rygger og stygge merker i parketten, og når fyren først har fått los, gir han seg ikke. Det ble misjonering. Nådeløs, intens misjonering.

Eller «et jævla mas» som det også kalles.

Jeg gikk med på å prøve lave sko i et halvt år. Jeg byttet med andre ord ut gnagsåret i ørene med gnagsår på hælene.


For mine føtter er ikke tilpasset turnsko. Selv ikke det jeg tenkte var et kompromiss; en slags flat tøysko med snøring og platåsåle. Etter én ettermiddag på disse skoene fra helvete, hadde jeg to fjerdegradsgnagsår og én vannblemme. (Jo, jeg tror bestemt at man «fjerdegradsgnagsår» er et medisinsk begrep. Når man ser bein og skimter akilles, kan andre- og tredjegradsforbrenninger bare gå og vogge.)

I dag er jeg tilbake i høyden. Det er tross alt mer sympati å få hvis man har en ødelagt rygg. Ting som kan plastres har lav anseelse. Man kan nesten like gjerne blåse på.