Mine ungdomsskolelærere - på Grasmyr ungdomsskole - har mye å svare for. Det har også min mor (tilfeldigvis Grasmyr ungdomsskoles kontordame), som nektet å skrive under på at jeg hadde et snev av en dødelig sykdom eller i den minste en svært sterk menstruasjonsblødning, slik at jeg måtte bli hjemme og spise is / ligge med nesa i en bok / fem centimeter fra en høyfjellsol.
*
Jeg og naturen har i mange år hatt et veldig anstrengt forhold. Det har gått så langt at vi har prøvd å ta livet av hverandre i flere omganger. Den har prøvd seg via snikende smådyr og intrikate medisinske fenomen, jeg har vært metodiske i å slå ihjel veps, mygg og andre dyr jeg er sikker på å vinne over, gå i pels og kjøre SUV pluss et par andre biler som virkelig får fart på drivhuseffekten.
Heldigvis er naturen og jeg i ferd med å bli venner. Det er ikke takket være min tid på Grasmyr ungdomsskole.
*
Da jeg var cirka åtte, likte jeg naturen godt (selv om jeg også da drepte deler av den):
 |
| Alle bildet er hentet fra min venninne Nina Aarhus' fotoalbum. Jeg tror også båten var hennes. Mulig også fisken. Jeg har aldri hatt fiskelykke |
Men fra ungdomsskolealder hadde jeg altså bare lyst til å dø hver gang jeg så et tre. Og sånn skal det jo ikke være.
*
Hvert år skulle lærere og elever fra Grasmyr ungdomsskole på tur i tjukkeste Bambleskauen. Alle elevene visste om minst én gærning med pælær (gummistøvler), snekkerbukse og hagle som holdt til der. Og minst én hadde en fjern slektning som var blitt hjerneskadd etter å ha ramlet ned fra en av de mange skrentene i kommunen eller dødd av huggormbitt.
Det var mye huggorm da jeg var ung. Det var mye flått også, men det var før Dagbladet oppdaget at flått var farligere enn å tro på alt man leser mens man soler seg uten solkrem, spiser hamburgere fra McDonalds og drikker palmeolje rett fra lever'n.
Det aller farligste i min barndom var nok likevel dioxinene i Frierfjorden, og sånn sett var det jo lurt av lærerne å ta oss med til et sted langt fra saltvann og svaberg. Til det eneste stedet på jordens overflate der solens stråler aldri har klart å trenge gjennom.
- Omtrent som rumpa til lærer'n, flirte vi der vi gikk og svettet. I gummistøvler. Noen av oss. Fordi vi var så redde for huggorm.
 |
| Jeg hadde i det minste krøllet håret før vi skulle på tur. Dette måtte vært dag 1. Dag 2 kan jeg garantere at jeg så såpass jævlig ut at ingen ville våge å feste trynet mitt til film. |
Når gummistøvlene var så fulle av fotsvette at de begynte å bli seriøst tunge å gå med, byttet vi til joggesko. Men selv da var vi (les jeg) så redd for både huggorm og mygg at vi (les jeg) sørget for å dra sokkene godt opp over buksene. Her måtte stil vike for det praktiske. Det er med andre ord historisk, og nok en grunn til å mislike hele opplegget.
 |
| Hva hadde 80-tallet vært uten tennissokker? |
Jeg kan ikke si at jeg likte turer i skog og mark før jeg ble tvunget til å gå Grasmyrmarsjen heller, men jeg vet at jeg hatet det i nesten 30 år etter. Og jeg visste at min turglede ikke kom til å øke av å bli tvunget til å gå i skyggen av furutrær med tung sekk. Eller av å sove under en plastduk som ble dryppende våt på innsiden i løpet av natten.
Det blir ikke noe mer enn en plastduk selv om man kaller det en gapahuk. Uteliggere har mer fancy overnattingsfasiliteter enn vi hadde. Gapahuk my ass. Og mens vi er inne på det temaet ... nei, forresten, det lar vi ligge. Jeg har fortrengt den delen. Det eneste jeg husker, var at jeg var særdeles verdig trengende da jeg endelig kom hjem til min svikefulle mor.
*
Jeg har alltid vært redd for ville dyr generelt, og bjørner spesielt. At jeg i sin tid inngikk prøveekteskap (alle har rett til et prøveekteskap, husk det) med en mann ved navn Bjørn, vitner jo bare om hvor håpløst det prosjektet var. Så gikk det da også fort over.
Skogen i Bamble er ikke først og fremst berømt for sine forekomster av bjørner, men så vet jo alle at disse livsfarlige dyrene ikke akkurat er PR-kåte. Bare fordi man ikke leser om dem i avisene, betyr jo ikke at de ikke er der. Det er det samme som at ikke alt som står i avisene er sant.
*
Når jeg ser gjennom bilder fra 80-tallets skogturer, er jeg likevel noe usikker på hvem som hadde blitt mest skremt: jeg eller bamsefar.
 |
| Jeg trenger antakelig ikke fortelle at jeg er til høyre på bildet, du kan jo bare late som du er en bjørn og tenke hvem du hadde blitt mest nervøs av å møte (Beathe Egedahl Selander til venstre) |
Eller, nei. Det var tull. Jeg hadde fått bamse til å skite på seg av skrekk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar