Historietime

- Det må ha vært utrolig spesielt å leve i Norge under okkupasjonen, sa min yngste sønn. Vi satt i bilen på vei hjem, og jeg antok at han var preget av eksamenstiden alle unge på hans alder er inne i for tiden.

Han pratet i vei om flagg som vaiet i vinden, om seier og frihet, så helt uten å se på kalenderen forsto jeg at det snart var 17. mai, og at det var nasjonaldagen som var inspirasjonen hans.

- Det var nok ingen fest å leve i landet selv etter at vi var frie fra nazistenes åk, sa jeg, hans mor, hvis jobb er å holde ham nede på jorden.

- Men så kult å leve på 60-tallet, da! fablet han videre.

*

Jeg er født på 60-tallet. Riktignok SVÆRT sent, men dog. Jeg hadde brannfarlige, hjemmesydde klær til langt opp på 70-tallet.

Dette fortalte jeg ham.

Vi la også drømmen om 80-tallet død.

- Du har det jo forholdsvis bra nå, da, innvendte jeg.

- Ja, men det er jo nettopp det! sa han. - Vi som lever nå har jo alt, vi setter jo ikke pris på noe! Vi tar alt som en selvfølge!

Det mente jeg vi kunne gjøre noe med. Lett.

Han skjønte ikke hva jeg mente.

*

- Så hva er konsekvensen av det du nå sier? spurte jeg.

- Hæ? svarte han og brakte dermed diskusjonen til et nytt, men kjent nivå.

- Hva vil du gjøre med dette? spurte jeg.

- Jeg? Ikke noe! Jeg bare prater, jeg.