Når pengene i kassen klinger ...

Mennesker er ikke født onde. Derfor er de heller ikke født som mobbere eller som snobber. De fleste er bare usikre, små gutter og jenter som prøver så godt de kan. Det er viktig å huske dette når jeg skal fortelle dagens historie.

Dagen min begynte på flere måter nokså dårlig. Jeg ble for eksempel kjørt til jobben i en Corvette, og en kollega sørget for å spre historien videre. Han synes bilen var fin, jeg har frest "jævla hallikbil" hver gang jeg har tatt ham i å fortelle at jeg måtte ha hjelp til å kreke meg ut av vraket.

*

Naturlig nok tok jeg meg hjem fra jobb på egen hånd. Ikke helt bokstavelig, selvsagt.

"Ta en taxi hjem," sa min mann som er bekymret for at jeg skal slite ut mitt skjøre vesen bare ved å jobbe utenfor husets buede fasade. Jeg er allergisk for alt som kan likne på fjellvettregler, og lytter ikke til råd fra innfødte vestkantfolk. Rådet om å ta taxi hjem gikk dermed ut med høye kneløft helt til Karl Johan:

For tredje gang i mitt 17-årige opphold i hovedstaden, tok jeg offentlig kommunikasjon helt alene.

*

Jeg har jo eget klippekort og greier, og været var tilpasset mine sko- og kåpeforhold, så alt lå til rette for en spasertur fra kontoret i Myntgata ved Akershus festning til Stortinget stasjon. Etter en bitte liten omvei, fant jeg stasjonen, men da hadde jeg allerede vært vitne til så mye trist og leit at jeg følte meg som verdens mest bortskjemte drittkjerring.

Jeg skal ikke gå inn i detaljene, for det er fredag og alle har rett til å slappe av og kose seg litt i helgen, men la meg bare si at det finnes folk som både har skikkelig fett hår, møkkete klær, hullete sko og brune tenner i denne byen - og det ser ikke ut til å bry dem det minste. Jeg lot som ingen ting.

Jeg kommer tross alt fra Telemark, og selv 17 år i et gullbur på vestkanten har ikke fått meg til å glemme det giftige vannet i Frierfjorden og de hullete veiene fra Stathelle til Porsgrunn.

Her er flere eksempler på gullbur:

Det eneste poenget med disse illustrasjonene, var å få med det siste bildet. Det er nemlig årets bursdagsgaveønske. Og med morgenens biltur i friskt minne, synes jeg oppriktig jeg fortjener det.

*

Da jeg fremdeles sto trygt inne på kontoret og lette frem klippekortet mitt fra Ruter, gikk en pinlig sannhet opp for meg.

Sist jeg dro alene - med trikk, ikke t-bane - fikk jeg nemlig ikke kortet til å virke. Jeg fremsto nok som litt hektisk. Jeg endte nesten med å slå ned den dingsen man skal validere (hvem kom på et så sinnsykt ord?) kortet på, fordi jeg ikke fikk en eneste reaksjon da jeg for ørtende gang klinte kortet inntil.

Jeg spurte omtrent alle rundt meg: "Er det ikke bare sånn da? Jeg er ikke så vant med dette, jeg. Skal den ikke også vise hvor mange klipp man har igjen? Ja, ja, jeg får vel bare si det som det er hvis det kommer til en kontroll. Du er vitne, ikke sant? Og du? Og du?"

De nikket, og trakk seg litt tilbake, men herregud, sånn er det jo i storbyer, det er ikke noe stress med det. Jeg ble i alle fall ikke lei meg.

Som sagt. Da jeg fremdeles sto trygt inne på kontoret for å ta frem kortet (det er jo en viss risiko forbundet med å åpne vesken midt i byen) gikk det opp for meg hvorfor kortet ikke hadde virket.

Jeg hadde brukt et telefonkort som gikk ut i 2010. Telenor må ha omorganisert tre ganger siden den tid.

Forsiden

Baksiden

Så hva tenkte jeg da jeg oppdaget flausen? jo: "Hæ? Er denne vesken SÅ gammel?"

Og deretter: "Kortet likner da veldig på et klippekort fra Ruter".

Jo, da. Det kunne vært mer ulikt. Det ene kunne for eksempel vært knall gult.

*

Etter den sosialantropologiske turen fra kontoret, ble jeg overveldet av noe som kan ha vært følelser da jeg stavret meg ned trappene til t-banen. En =Oslo-selger hadde plassert seg midt imot meg, og jeg begynte nesten å grine da jeg så henne. 

Stakkars, stakkars krok. Hva skjedde med henne som ikke skjedde med meg? Hvilket vinnerlodd trakk jeg, og hvorfor fortjente ikke hun det samme? 

Kanskje var jeg sliten etter dagens mange sinnsinntrykk, men jeg kjøpte et blad av henne og takket pent nei til vekslepenger. Det var ikke fordi jeg er så snill at jeg ikke ville ha tilbake en hundrings, det var nok heller at jeg ikke ville ha den brune hundrelappen hun klamret seg til. 

Jeg skal ikke gjøre meg bedre enn jeg er. Ingen ville trodd på det uansett.

Jeg kom også på at man visstnok skal være snill med sine nærmeste, så jeg stakk innom polet og kjøpte to flasker med vin til min mann. 

Det øker nok sjansene for at jeg får det anhenget på bildet over. Det var ingen annen grunn. Jeg har ikke blitt bløt. Kors på halsen.