- Du, din Laban, sa jeg kjærlig

I morgen skal jeg på jobb igjen. Alle hjerter gleder seg over det. I alle fall alle de hjertene jeg forholder meg til.

I dag nådde jeg en slags bunn. Jeg fant meg selv sittende i sofaen med et broderi i fanget mens andakten gikk på NRK P1.

Et broderi, ja. Du hørte riktig

Også andakten, ja. Amen for det.

*

Presten snakket om å være "en benjamin". Hvis du kaller noen en benjamin, mener du å si at vedkommende ikke er helt tørr bak ørene. Hvis du sier at noen ikke er helt tørr bak ørene, mener du å si at vedkommende er ung og uerfaren. (Å være en benjamin er altså å være ung og uerfaren. Sånn. Der fikk du det inn med teskje, din jypling.)

Uttrykket er hentet fra Det gamle testamentet. Benjamin var sønn av Jakob. For å sette det litt i sammenheng, er Jakob omtalt både i det nye og det gamle testamentet, i jødenes Talmud og i muslimenes Koranen. Jakobs etterkommere kalles israelitter. Vedder på at du ikke kan trumfe den familiehistorien.

Benjamin var Jakobs yngste av 12 sønner, og da han ble født, døde moren (altså kona til Jakob) som het Rakel. Rakel og Jakob fikk to sønner sammen. Resten av ungeflokken fikk Jakob med en haug av andre kvinnfolk.

Jakob elsket Benjamin veldig høyt, og det førte til en del jævelskap grunnet søskensjalusi, men det gikk bra til slutt. I alle fall hvis man ser det i den store sammenhengen: Benjamin fikk ti sønner, og det må jo ha gjort ham stolt. Jeg har to, og jeg er kjempestolt.

*

Hvis én er som ingen og to er som ti (vi snakker om barn her), må jo ti være et helvete, spør du meg, men Benjamin hadde minst én kone, og på den tiden var det så sjelden med pappapermisjon at det nesten aldri hendte.

Vi skal likevel ikke avskrive Benjamins innsats i hjemmet helt, for han hadde kanskje med seg litt fra sin mors slekt. Rakels far var nemlig Laban, og han strakte seg som kjent litt lenger. (Blæh.)

*

Hadde jeg bare holdt meg til NRK og foldet hendene slik man burde når en prest taler alvor! Men nei, da.

Jeg er min mors datter, og min mor syr bunader med den ene hånden mens hun støvsuger med den andre hånden og legger i peisen med albuen.

Så gal er ikke jeg, men jeg er ganske lei av å ikke gjøre annet enn å vente på at nyresteinene mine skal legge seg til rette eller komme seg til helvete ut, så jeg verket etter å gjøre noe.

Vi har gasspeis og jeg er ikke så superbegeistret for å støvsuge, men nål og tråd kan jeg håndtere. Gavmild er jeg også, så på en-to-tre hadde jeg laget en gave til en kollega.

Det skal presses og settes inn i en pen ramme
(legg merke til selvportrettet øverst til høyre)

"Alt går med vilje og vaselin," sa han en gang, og det synes alle var kjempemorsomt. Bortsett fra meg, som ikke skjønte hva han mente. Siden han hadde slikt hell med replikken, tenkte jeg at han ville synes det var et fint minne å henge på veggen.

Den eneste erfaringen jeg har hatt med vaselin, er å smøre det i et påskeblekt ansikt i 900-meters høyde mens solen skinner, men jeg manglet kanskje viljen, for det gikk ikke bra.

Her er for øvrig en del andre bruksområder for det klissete fettet:

Da min snart 18-årige sønn kom hjem fra skolen, fortalte jeg ham hva jeg hadde gjort for å slå ihjel dagen.

Han lo heller ikke av vaselinhistorien. Tvert i mot, vil jeg si. Han sa at han inderlig skulle ønske at jeg aldri hadde fortalt ham det. Faktisk holdt han en liten tale om hvor inderlig han skulle ønske at jeg hadde bedrevet dank slik andre fornuftige folk (på hans alder, må det være) gjør.

- Du, din Laban, sa jeg kjærlig (jeg kunne sagt "Du, din benjamin," men det gjorde jeg ikke).
Han så på meg som om jeg skulle være veldig gal.
- Og nå begynner du å snakke om godteri? Djizzzes!

Jeg valgte ikke å begynne med opplæring i bibelhistorie, men han mente nok å si Jesus.