Én ting var at det blåste (de kjempestore ørene mine er sensitive for all vind over 3 m/s) men det største problemet var testosteron. Et ikke uvesentlig poeng var også at stemmen min som forsvant torsdag morgen fremdeles ikke var funnet. Jeg hørtes ut som en ustemt klarinett spilt av en tonedøv 12-åring uten selvinnsikt, men med stort engasjement og ambisjoner om å fylle Royal Albert Hall før sommeren.
*
Akkurat der veien deler seg og man kan velge å ta til høyre langs kyststien eller til venstre gjennom Furustrand camping, så jeg en stor, sort hund som sto midt på kyststien. Derfor dro jeg med meg en litt uvillig Whiskey mot campingplassen. Han hadde også sett den firbente.
I det vi kom inn på campingplassen, bestemte dyret seg for å tre av på naturens vegne, og mens jeg sto med baken opp og en sort pose på hånden for å finne igjen etterlatenskapen, hadde den store, sorte hunden, som viste seg å være en kongepuddel, tatt oss igjen.
Fremdeles i en posisjon med hodet lavere enn baken, var jeg i ferd med å knyte igjen posen da jeg kjente hundebåndet stramme seg rundt knærne mine og låse bena mine sammen. Det kom et rykk, og i det jeg ble kastet bakover, glapp jeg posen - som plutselig hadde fått motor, for hvordan kunne den ellers flydd over gjerdet til beboerne i en av campingvognene?
Campingvognens herre ga meg posen tilbake som om det skulle vært håndvesken min. Jeg tror til og med han bukket. Veldig sært.
*
De to firbente sto nå bare tre meter fra hverandre, og halene kunne pisket eggehviter stive på rekordtid. Det hele så hyggelig ut for uinnvidde.
- Er det tispe? spurte jeg håpefullt.
Damen med kongepuddelen så bekymret på meg, og jeg skjønte at hun bare hadde hørt rare lyder.
- Jeg kan garantere at min hund er snill, sa hun.
- Det er min også, men ikke mot sorte hunder, sa jeg.
Det var i alle fall det jeg mente å si, men det hørtes ut som "ÆÆÆOoooUUUUaaaAAA -host-host-host".
Hun smilte høflig og slapp båndet slik at den krøllete, store fikk hilse på min schizofrene 11 kilo lille, gale ulv i uskyldig tibetansk, myk hundepels.
*
Det var intens logring fra begge parter i to nanosekund eller deromkring. Så var det plutselig umulig å skille puddel fra tibbe, og lydene overdøvet fullstendig mine forsøk på å snakke bikkja til fornuft.
Min intensjon var å være streng, men rettferdig, og be Whiskey om å huske på den kristne oppdragelsen vi har prøvd å gi ham. ("Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg", Matteus 7:12)
Men lydene jeg laget ble tolket som om jeg var redd, og det kan jeg forstå, for det var et element av hyling der.
Jeg røsket bikkja tilbake og snakket hardt til ham. Både han, puddelen og de to menneskene som sto der, så forundret og bekymret på meg. Du vet ikke hva det er å bli undervurdert før en kongepuddel har sett på deg med et bekymret blikk. Det gjør noe med deg.
*
- Dette hadde ikke skjedd hvis de hadde vært løse, sa den ene damen.
Jeg minnet dem på båndtvangen, men det så ut som de trodde jeg var i ferd med å få et lett anfall av rabies.
- Det som folk gjør galt, er at de trekker bikkjene med seg når det er de som er redde, sa den andre damen og nikket mot meg som for å understreke at jeg var årsaken til min hunds åpenbare psykiske ustabilitet.
- Han liker bare ikke trynet på sorte, store hannhunder, sa jeg og la til at jeg har ham mistenkt for å være rasist.
Heller ikke nå skjønte de et ord av det jeg sa. Stemmebåndene mine holdt på å ryke av presset jeg utsatte dem for i forsøket på å gjøre meg forstått.
*
Samtalen utviklet seg imidlertid uten min hjelp, og paret fra campingvognen som hadde fått en drittpakke inn på den nylagte verandaen blandet seg inn. Jeg bidro som best jeg kunne, men jeg begynte å bli lei av at de insisterte på at grunnen til at jeg hadde dratt til meg bikkja og laget ulyder, var at jeg var redd.
De gode rådene om hundehold og teoriene bak hundepsykologi begynte å kjede meg, men det kjedeligste var selvsagt at jeg ikke kunne delta i diskusjonen.
- Hvis du er redd for andre hunder, må du ikke vise det til din hund, sa en av dem.
Da hadde jeg fått nok. Jeg begynte å gå, og leverte avskjedsreplikken min:
- Tusen takk for alle gode råd, men for å være ærlig kunne jeg ikke gitt mer faen.
Og tenk! Stemmen min var tilbake! "Ikke gitt mer faen" ble riktignok levert med litt ujevn diksjon og en aldri så liten skjærende, sprukken overtone, men det var ingen tvil om at jeg gjorde meg forstått.
 |
| Whiskey. Befrir verden fra skumle hunder. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar