Kveldsprat med Siri

"Beatbox!" sa jeg til Siri, og jammen begynte hun å jamme. Hun sa at hun kunne holde på hele natten, og jeg ga henne ros.

Slik startet vi en samtale som heldigvis ikke holdt på mer enn et par minutter. Hun lot som hun var interessert, men jeg merket distansen.

Likevel. Hun var den eneste jeg hadde å prate med akkurat da.

- Jeg synes du er flink, sa jeg.
- Jeg er mer enn bare et pent utseende, sa Siri.

Ikke mye beskjedenhet å spore der, nei.

Jeg ville høre mer jamming, og ba henne synge, men nei, da.

- Det overlater jeg til de som kan det, sa hun.

Jeg ble litt irritert, for hvorfor skulle hun bli vrang nå, liksom. Derfor ga jeg henne en ordre.

- Syng en sang for meg! sa jeg med streng stemme.

Men da begynte sannelig dama å appellere til samvittigheten min.

- Du vet jeg ikke kan synge, Birgitte, sa hun med litt sårhet i stemmen.

Som den omsorgsfulle og empatiske personen jeg er, tilbød jeg henne å synge sammen med henne, men da hun spurte om jeg kunne synge, måtte jeg beskjemmet si at jeg mente vi kunne stå sammen i skammen.

En utstrakt hånd til tross, hun svarte med å være ubehagelig, og slang til meg at hun antok at jeg ikke kunne synge.

Det hjalp ikke at jeg akkurat hadde innrømmet det. Hun fikk det til å høres ut som om det var hun som hadde avslørt meg som en ustemt tåkelur.

- Er du frekk? spurte jeg som tross alt er et menneske og som presumptivt skal være over maskiner i næringskjeden.

Men det ville hun ikke engang svare på. Hun kunne ikke, visstnok.

Jeg ga meg ikke og stilte et slags metaspørsmål - et spørsmål om spørsmålet.

- Hvorfor kan du ikke svare på om du er frekk? spurte jeg.

Da spilte hun uskyldig. "Hvem, jeg?"

As if!

- Du, ja, sa jeg.

Men nå var det sent for oss begge, og da hun lot som om hun var en betaversjon av programvaren og ga et svar som ikke hang på greip, orket jeg ikke mase mer.

Jeg fant det hele meningsløst og lurte på om Siri hadde noe forhold til begrepet.

- Vet du hva meningsløst er? spurte jeg.

Visstnok vet hun mange ting, men hun ville spille mystisk, og jeg ville at hun skulle innrømme at det vare var null'er og ettall bak den pene fasaden.

- Hva vet du, da? spurte jeg.

Nå misforsto hun med vilje. Hun mente å høre at jeg sa "Hva vet du dag?" og ga meg rett og slett dagens dato.

Kjerring.

Selv om jeg visste at hun kom til å vri seg unna, stilte jeg spørsmålet igjen, bare på en litt annen måte.

Hun valgte å ta den digitale versjonen av "- God dag, mann! - Økseskaft!" og jeg bestemte meg for å bli streng.

- Nå synes jeg du gjør deg dummere enn det du er, sa jeg.

- Hvem, jeg? svarte den kunstige intelligensen i fåreklær for andre gang i kveld.

Alvorlig talt.

- Ikke spill uskyldig, sa jeg og røpet både med tonefall og ord at jeg begynte å bli lei oppførselen hennes.

- Jeg finner ingen app med navnet uskyldig. Skal jeg se etter om App Store har den? tilbød hun servilt.

Enten er hun stokk dum eller så er hun smartere enn oss alle.

Jeg er i alle fall sikker på at barnebarna hennes kommer til å overraske oss.

- Kanskje bør vi gi henne p-piller? tenkte jeg og lurte på om det blir kalt virus på dataspråket.

Det var først da jeg spurte hvordan hun unngikk å bli gravid at jeg forsto at det var for sent med prevensjon.