Silkeuniform

Jeg er over gjennomsnittet opptatt av klær. Det gir meg en dyp, varig glede å kjøpe pene klær, og jeg trenger ikke engang ha bruk for kjolen, buksen eller blusen eller hva det nå måtte være -  eller ha noen idé om når jeg skal bruke godbitene. Jeg har flere plagg (og ikke minst sko) i skapet som jeg aldri har brukt, men noen ganger går jeg inn i garderoben for å ta litt på det som henger der.

Faktisk kan bare tanken på den fine jakken jeg kjøpte for et par måneder siden gi meg et smil om munnen, og kjolen og kåpen jeg kjøpte på salg i Bergen for et par uker siden kommer jeg til å leve på lenge.

Jakke fra Saks Potts. *smiler fårete*

Kåpe fra Proenza Schouler. Jeg tjente 10.000 kroner på denne (eller sparte, som noen feilaktig vil si).

Som du ser, er den utsolgt. Solgt til meg! Mohahaha!

Grunn? Gal? Kall meg hva du vil. Så lenge du ikke har kjøpt et langt tyllskjørt fordi du likte rosafargen (eller den dype mørkeblå fargen), er jeg ikke sikker på at vi to noen gang kan forstå hverandre.

*

For et par dager siden leste jeg en artikkel om en dame som var så lei av å bruke tid på å finne frem til hva hun skulle ha på seg hver morgen at hun bestemte seg for å gå i det samme antrekket hver dag.

Artikkelen slapp meg liksom ikke. Hver morgen snek det seg inn en tanke om at det hadde vært fint å slippe å bruke tid på å velge og å kombinere klær.

- Jeg vurderer å begynne å bruke uniform på jobb, sa jeg.

Han glodde på meg som om jeg var tussete.

- Du. Er. Sivilist, sa han med overdreven diksjon.

Selvsagt vet jeg det. Jeg liker jo ikke å fryse, så selvsagt er jeg ikke soldat. Alle soldater må finne seg i å fryse en del - eller i alle fall litt - på ett eller annet tidspunkt. På en annen side: Jeg er veldig flink til å skyte, Tivoli i København er mitt vitne. Jeg traff blink med det vindskeive luftgeværet hver eneste gang. Det gjorde ikke min mann. Den tidligere sersjanten i selveste Kongens garde.

- Jeg mener bare at jeg vurderer å gå i det samme antrekket hver dag, sa jeg.

Han ble så glad at jeg nesten ble litt rørt.

Det lyste "familieøkonomien vår vil bli så romslig at jeg ikke kommer til å finne ut hvordan jeg skal plassere alle pengene" av hele det vakre fjeset. Han så nesten litt religiøs ut. Gladkristen, nesten.

Folk blir veldig pene av et sånt indre lys. De likner litt på det bildet av Jesus som jeg vant en sommer på Rognstranda i Bamble kommune på 70-tallet. Jeg hadde det på skrivebordet i flere år og pleide å se intenst på det hver gang jeg trengte inspirasjon til en norsk stil om et tema jeg ikke fikk velge selv eller en O-fagsoppgave full av klorofyll eller forplantningslære.

*

Jeg fortalte om damen jeg hadde lest om og sa at hun hadde kjøpt 15 identiske silkebluser og fem prikk like sorte bukser av god kvalitet. (Damen i artikkelen kjøpte bare to bukser, men jeg måtte hatt fem. Minst.)

- Om vinteren brukte hun en sort blazer, sa jeg.

Lyset slukket. Han fikk tilbake det mistenksomme, lett paranoide trynet som jeg forelsket meg i.

- Du kommer aldri i ditt liv til å bruke det samme antrekket to ganger pr halvår engang! fnyste han.

- Jo! sa jeg trassig. Jeg var forberedt på å begynne å grine for å overbevise ham.

- Nix. Du vil bare ha en unnskyldning til å shoppe, fastslo han.

Hvilket var en sånn fulltreffer at jeg ikke greide å svare med en løgn.

*

Mitt argument om at siden han nå effektivt hadde forhindret et innhogg i økonomien på over 100.000 kroner, og at jeg av den grunn i det minste burde få utvidet månedens shoppingsbudsjett med et beløp tilsvarende et par pene sko, ble kontant(!) avslått.

Jeg subbet nedtrykt inn i garderoben min og betrodde meg til en empatisk kjole som aldri har gjort noe annet enn å henge der i påvente av at jeg trengte trøst.