Medisin for sjelen

Jeg har ryddet garderoben min i dag. Fem par joggesko, to par høye sorte støvletter, fem par høyhælte sko og en uant mengde strikkede plagg gikk i søpla sammen med en haug jeg bare tenker på som diverse dritt.

En stund ble jeg så revet med at jeg kastet et kjede fra Ole Lynggaard, men heldigvs hadde jeg vett nok til å dobbeltsjekke boksene jeg trodde var tomme.

*

Mellom 10 og 20 bukser (tallet er anonymisert av familiære grunner) og tre skjørt ble lagt i bunken "disse skal jeg bruke når jeg legger på meg igjen" og mellom 5 og 15 bukser (hadde jeg bodd i USA kunne jeg sikkert brukt et tillegg til grunnloven for å holde dette tallet hemmelig) og to skjørt ble lagt i bunken "ikke så mye for store at de ikke kan sys inn av en god skredder".

Jeg har fremdeles en hel del benklær igjen, men det var litt flaut å oppdage at jeg hadde kjøpt fire identiske bukser (to for store, én litt for stor og én passe).

Opplevelsen (nå snakker jeg om ryddingen) var fantastisk. Det var rensende. For sjelen. Det er noe i at man bare skal eie 478 par sko, ellers eier skoene deg.

*

Hele operasjonen tok fem timer, og da jeg var ferdig, var sjelen min (og skulderen) min så utslitt at jeg sovnet på sofaen.

Mens jeg sov, rakk min mann en hel del ting. Han støvsugde, fikset bil, kastet tonnevis med søppel som jeg hadde generert, løp fem-seks kilometer og handlet mat til familien.

Jeg våknet av at han satte en pose foran meg.

- Dette er medisin for hunden og medisin for kona, sa han.

Jeg myste, tok på meg brillene, åpnet posen og så dette:

Rosa medisin til kona

- Du bør nok sette den i fryseren, sa han og forsvant ut igjen.

- Hvilken av dem? spurte jeg forvirret.

Siden han ikke svarte, og siden jeg håper å slippe å betale en skredder veldig mange penger for å sy inn klærne mine, satte jeg den grønne i fryseren og spiste opp den rosa.