Pappa-celler og mamma-celler

Du har ikke vondt av å lære noe nytt. Så lenge du ikke er hypokonder, selvsagt. For hvis du er hypokonder og leser om sykdommer - eller er dum nok til å lese om bivirkninger på et hvilket som helst pakningsvedlegg i en eske med tabletter - vil du bli syk. Og det er jo som regel vondt.

Hver vår tar jeg en liten pille (hver dag helt til høsten, faktisk) for å unngå å bli påvirket av pollen. I følge legemiddelfirmaet, kan den også gi meg hallusinasjoner og hvis jeg får det, må jeg umiddelbart og uten opphold kontakte lege. Men hvordan skal jeg vite at jeg hallusinerer? Med den familien jeg har, oppleves hver dag helt surrealistisk.

Hvis du tar en Ibux, kan du risikere hudavskalling - visste du det? Med andre ord bør du ikke sole deg så mye at du flasser, for det er jo ikke lett å vite hva som er årsaken hvis huden din begynner å falle av hvis du både har tatt deg en pille og har vært for mye i solen. Du bør for øvrig ikke være så mye i solen.

*

Siden jeg må anta at du er mentalt frisk og i alle fall ikke er sykere enn de fleste av oss, tar jeg sjansen på å lære deg noe nytt. Hvis du kan dette fra før, oppfordrer jeg deg til å gjøre noe annet (på en annen side vet du jo ikke hva jeg skal lære deg, så les gjerne litt lenger).

Tidligere har jeg skrevet om speilnevroner. De er i hjernen sammen med alle de andre cellene. Speilnevronenes oppgave er å få deg til å herme eller i alle fall reagere når du ser noe eller noen. Det er veldig nyttig for eksempel for noen som skal lære å snakke, og det er helt nødvendig (vil jeg tro) for at vi skal leve sammen.

"En hjernecelle og et speil" - aller helst ville jeg fotografert min mann, men det får jeg ikke lenger lov til

Uten speilnevroner hadde vi muligens gått rundt og sett uforstående på hverandre. Og det hadde blitt ensomt for oss alle. Antakelig hadde vi ikke reprodusert oss i særlig stor grad heller.

*

Nevroner sitter i hjernen. Der sitter også gliacellene.

Mens nevronene sørger for å suge til seg inntrykk både fra kroppen og det som er rundt den, prossessere informasjonen og sørge for at kroppen er i stand til å gjøre det som skal til for å tilpasse seg, har gliacellene i oppgave å holde hu(s)et i stand.

Du kan tenke deg det som et 50-tallsektepar med tradisjonelle kjønnsrollemønster: Pappa-nevronen sørger for at inntekten matcher forbruket, at alle forsikringer er på plass og at bilen får vinterdekk på i god tid før det blir glatt, og mamma-gliacellen rydder opp i det rotet pappa steller når han i hui og hast kaster seg ut av døren for å forsørge familien. Hun rydder brødsmuler og stryker skjortene, og støvsuger etter at han har gått slik at han ikke skal bli forstyrret når han kommer hjem og skal lese avisen i fred og ro. Også lager hun naturligvis mat til ham og servere ham ved bordet.

Det er viktig å huske på at pappa-nevronene ikke kunne gjort en så god jobb uten av mamma-gliacellene hadde gjort sin jobb så godt. Og omvendt. De er med andre ord avhengige av hverandre, og jobben de gjør er like viktig.

*

Gliacellene i hjernen sørger for å rydde bort avfallsstoffer. Det gjør de helst mens du sover. Hvis ikke går vel nevronene i veien, vil jeg tro.

Når du drømmer, sies det at du renser hjernen. Jeg vet ikke helt om jeg har lyst til å tro på det, for hvis drømmenes natur er relevant for hvor mye dritt det er der oppe, ligger jeg dårlig an. Uansett - vi kan takke gliacellene for at vi ikke blir rammet av Alzheimer, for eksempel. Noen blir dessverre det, men hvis forskerne finner ut mer om gliacellene, vil kanskje færre bli rammet.

Gliacellene - eller hva det nå er som får oss til å drømme - har hatt storrengjøring hos meg de siste dagene. Jeg har både vært gjennom et terrorangrep og et enormt kjøpesenter i USA. På kjøpesenteret var det både hotell og en enorm berg- og dalbane, og jeg skulle holde et foredrag som jeg kom for sent til. Mine verste mareritt i en diger smørje, med andre ord.

Jeg fortalte det til min mann som tørt sa at det jammen var fint at jeg ikke var synsk og sanndrømt (irriterende, for jeg er like synsk som alle andre kvinner).

- Jeg tror du kan ta det helt med ro, sa han.

- Greit, sa jeg, - men hvis det blir et hull i Pradavesken min, bør vi bli bekymret.

Det var nemlig med det den verste drømmen startet.

Han lurte på hva jeg synes var verst (bombe, kjøpesenter, berg- og dalbane, ikke rekke tidsfrist), og jeg greide ikke svare, for jeg fikk klump i halsen da jeg tenkte på den stakkars, pene vesken.