I hundehuset

Bikkja så stygt på meg. "Hva har jeg gjort deg?" spurte han stumt. Jeg sa at alt jeg gjorde var til hans eget beste, men jeg kunne se at han ikke trodde meg.

"Var besøket til dyrlegen også til mitt eget beste?" mimet han med et bebreidende blikk.

Legg merke til plasteret på venstre labb og tungen som henger ut

- Ja, jeg trodde du hadde fått epilepsi da du sveivet rundt på gulvet i går, klart jeg måtte få en med lang utdannelse til å se på deg, sa jeg.

Høyt.

Det hørtes rart ut.

Jeg var tross alt det eneste mennesket i heimen. Men hvis ingen hører at du snakker ... snakker du egentlig, da? Tenk på det treet i skogen. Det som faller uten at noen hører det. Spørsmålet er om det lager lyd når ingen hører det?

Jeg hørte lyden av stemmen min selv, men jeg var likevel ikke helt sikker på at andre ville registrert den. Derfor sa jeg "tyggepinne!".

Normalt får det bikkja til å spinne rundt som en tulling i pur forventning, men nå satt han bare og glodde mistroisk på meg.

Det var faktisk mulig at jeg bare trodde at jeg snakket: Kanskje jeg bare gapte, uten at det kom lyd ut?

Når jeg tenker meg om har det skjedd før. Spesielt i møter der det er mange menn. Jeg snakker, men rett etter er det en mann som sier det samme som meg, og etterpå refererer alle til det han sa.

Hm.

Og jeg som trodde det var en likestillingsgreie. Tenk at jeg har sittet på møter i så mange år og trodd at jeg ble ignorert, også viser det seg at jeg er stum! Og litt gal! (Stemmene er jo åpenbart bare i hodet mitt.)

Bikkja så på meg igjen, og jeg skjønte at han følte seg fornærmet av at jeg sa at han sveivet rundt. Fylliker gjør det, og han har ikke drukket alkohol i hele sitt liv.

- Vel, det var ikke bare det at du ... gikk litt rart, sa jeg. - Det var også det at du så ut som rigor mortis hadde slått til i et par minutter før det.

"Roger Martens?"

- Nei, rigor mortis. Dødsstivhet.

Han så grublende på meg igjen, og jeg visste hva han kom til å si: "DU TRODDE JEG VAR DØD, OG DET TOK ET DØGN FØR DU TOK MEG TIL LEGEN???"

Jeg visste ikke hva jeg skulle si til det, så jeg sa ikke noe.

- Skal vi klippe klørne dine? spurte jeg med tilgjort "når skal vi jammen gjøre noe gøy"-stemme.

Bikkja lot seg trekke inn på badet. Etter tre minutter så badet ut som et åsted. Blod på gulvet og blod på døren.

"Hvorfor måtte du gjøre dette i dag?" tenkte bikkja så høyt at jeg sverger på at andre enn meg også hadde hørt det. Hvis de hadde vært her.

Jeg vasket blod og stoppet blødning simultant. Bikkja gjorde seg vrang og jeg mistenkte ham for å smøre blod på gulvet for å være ekkel. Da han la en labb på buksen min helt uten grunn, ble jeg sikker på at han visste nøyaktig hva han gjorde.

Han snudde baken til meg, marsjerte taktfast og tappert ut av badet og hoppet opp i sengen min.

Sur? Jeg er ikke sur. Jeg sover. Gå vekk.

- Det er like greit å samle alt det vonde på én dag, er du ikke enig? ropte jeg etter ham og prøvde samtidig å overbevise meg selv.

Ingen av oss gikk på den.

"You are in the doghouse!" mumlet han.

Og resten av kvelden tok noen plassen min