Smil. Nesten uansett.

Et smil gjør dagen så mye bedre. Husk det, og smil til de du møter selv om du risikerer at noen tror du er gal. I verste fall kan du bli slått ned, men det er så liten sjanse for det, at jeg likevel vil anbefale at du smiler.

I dag stresset jeg litt. Det er helt uvanlig for meg å stresse. Spesielt på en lørdag. Men siden han som har tatt på seg ansvaret for både innkjøp, matlaging og rydding av kjøkken er borte i dag, måtte jeg på CC Vest for å kjøpe ørret. I følge han som har tatt på seg ansvaret for både innkjøp, matlaging og rydding av kjøkken, er fiskedisken på CC Vest et veldig godt sted å kjøpe ørret.

Jeg kom småløpende inn på kjøpesenteret (for å rekke det før de ble utsolgt for fisk) da jeg så et lite barn som satt i en vogn. Da hun så meg, smilte hun bredt før hun begynte å le høyt.

Småbarn har så smittende latter og snart var det en tre-fire mennesker rundt som lo med henne. Jeg hastet videre, men i et mye bedre humør.

Karma var virkelig på min side, for da jeg ankom fiskedisken var det nesten som jeg var Moses og alle kundene som sto rundt disken for å kjøpe fisk var havet. De delte seg, og jeg slapp frem og ble ekspedert med en gang.

- Nei, det er ikke min tur, protesterte jeg og pekte på minst seks andre som sto der da jeg kom, men de mente også at jeg burde bli ekspedert umiddelbart og jeg fikk 1,1 kilo ørret med hale. Uten hode.

Frukt- og grøntavdelingen er normalt et lite helvete. Folk står og gransker hver drue før de bestemmer seg for hva de skal ha, og handlekurver står på kryss og tvers. Da jeg kom, forduftet folk og andre hindringer som dugg for solen, og jeg fant både fenikkel, purre, krydderplanter og småløk.

En gammel dame prøvde å nå en pakke løk som lå på øverste hylle, og siden jeg har sansen for "pay it forward"-greia, spurte jeg med et smil om jeg skulle hjelpe henne. Da hadde hun visstnok ombestemt seg, sa hun og føyk av gårde i et tempo jeg bare måtte beundre.

Ved kassen sto det nok en barnevogn. Ungen så på meg og smilte og lo om mulig enda mer smittende enn den første lille sjarmøren. Siden jeg hadde kjøpt alt jeg skulle ha, kunne jeg ta meg tid til å stoppe og smile tilbake.

Da begynte ungen å hyle.

Jeg skjønte ikke hvorfor før jeg så meg selv i speilet i heisen da jeg kom hjem.

Jeg har vært litt unøyaktig med leppestiften, men hva som har skjedd med håret, kan ingen forklare