Min kamp

Den store nyttårsfesten ble avlyst for mitt vedkommende. Tross joggebukse og palmehår, var jeg mye mer hot enn vanlig (i alle fall når det kom til kroppsvarme) og jeg ville ikke ha skylden for at vennene våre fikk det samme viruset jeg har hatt hele julen.

*

Som den usedvanlige (og her bruker jeg ordet i sin videste betydning) positive (her bruker jeg ordet kanskje helt feil) personen jeg er, tenkte jeg at det aldri er så galt at det ikke er godt for noe. Det var nyttårsaften, og nyttårsfeiring betyr at tusenvis av mennesker er villige til å betale tusenvis av kroner for å se himmelen lyse opp noen korte sekunder.

Jeg har alltid vært motstander av fyrverkeri. Det smeller (jeg liker ikke smell), det er dyrt (gi heller pengene til noen som trenger dem) og det er farlig. Hvert år er det en eller flere som mister et hus eller et øye på grunn av denne dekadensen.

Men min motstand mot nyttårsraketter har ikke engang effekt innenfor familien, så jeg har innsett at det er en kamp mot vindmøller. Heldigvis er jeg realistisk nok til å greie å nyte synet av det årlige vintershowet selv om hvert stjerneskudd minner meg om at jeg ikke har fått viljen min.

*

Vi har muligens en av Oslos bedre leiligheter når det kommer til utsikt. Leiligheten vår er rund (halvrund), og vi ser det meste av byen. Jeg forventet et spektakulært nyttårsshow, og kjente faktisk at jeg gledet meg litt til å se skattepengene mine eksplodere over fjorden.

*

Sånn ser det ofte ut når jeg ser ut av vinduet ved spisebordet.

Litt snø på bytakene er bare pent når himmelen er rosa og lyseblå.

Til og med når naturen bestemmer seg for å tøffe seg litt, er det flott.

Regn gir også en morsom effekt.

Men da 2014 ga stafettpinnen til 2015, så det sånn ut.

Jeg skylder på 2014. Deler av det året var virkelig rævva.