Helvetes bankeånder

Høstferien har vært avslappende. I gjennomsnitt har jeg sovet 18 timer i døgnet, og jeg så frem til en arbeidsuke med energi i overflod. Men den planen gikk i dass, og det oppdaget jeg ved ellevetiden natt til søndag.

Med øret mot puten hørte jeg lav banking. Bikkja – som lå ved føttene mine og passet på meg – hørte det han også, men i hans peanøtthjerne, var dette utvetydige bevis på at hans matmor og store kjærlighet var sekunder fra å bli drept og hugget opp i småbiter.

Han hoppet opp og ned og bjeffet angriperne til døde.

Den skumle vakthunden vår, Wiskey

Tredve sekunder etter hadde vi det samme levenet én gang til, og det gjentok seg med ujevne mellomrom en halvtimes tid.

Jeg slo på lyset og gikk ut i stuen. Fra stuevinduet kunne jeg se at det var fullt lys på hos naboen, og etter en rask sammensetning av fakta 1) nabo A hadde flyttet ut i forrige uke og 2) Det luktet grønnsåpe da vi kom hjem fra hytta (Sønn: «ÆSJ! Hva lukter det her! Jeg: «Grønnsåpe. Det er virkelig ille at du ikke kjenner igjen den lukten …») … antok jeg at nabo B hadde flyttet inn og at de holdt på å pusse opp.

I et kort øyeblikk fikk jeg følelsen av det var noe galt. Men da det slo meg at det som skurret var at de pusset opp selv, og ikke brukte skikkelige, skattbare håndverkere, skammet jeg meg. Ikke bare røpet jeg at jeg er blitt litt snobbete, men jeg avslørte også at jeg ikke vet opp og ned på en malerkost.

Klokken begynte å nærme seg midnatt. Jeg regnet ut at jeg kom til å sove en tredel av høstfereienormalen hvis de ga seg med bankingen umiddelbart.

Jeg fikk anledning til å gjøre flere og mer avanserte mattestykker gjennom natten.

Bikkja var i alarmberedskap. På et tidspunkt tok jeg ham i skole: «Se her, Whiskey! Det er bare meg som banker!» løy jeg og banket i veggen. Den bankingen førte til et raseriutbrudd av en annen verden fra kjøteren, som nå løp rundt seg selv oppå min dyne for å beskytte meg mot bankeånder som han nå antok at hadde inntatt kroppen min.

Morgenen kommer selv om man ikke sover om natten. Det er en hver søvnløs kvinnes trøst. Da jeg ferdig påkledd og litt smal i øynene låste døren bak meg for å dra på jobb, hørte jeg naboen komme ut.

Jeg tverrsnudde: «Er det du som bor der?» 

Naboen smilte stolt og bekreftet. 

«INGEN BANKING ETTER ELLEVE! OK?!» freste jeg som på et blunk var gått fra sivilisert til rabiat. I det jeg sa det, ante det meg at jeg kanskje burde sagt noe hyggelig - noe i retning av "Velkommen hit og gratulerer med ny leilighet" eller noe, og for å sukre det noe beske budskapet, sa jeg "JEG HOLD PÅ Å BLI SMÅSPRØ I NATT!!!"

Pussig nok virket det som effekten av mitt første utsagn bare ble forsterket i negativ retning. Folk er rare.

Da min mann og jeg sto i heisen på vei ned til bilen, nektet han å se på meg. 

Jeg har vært med på dette før: Jeg gjør noe han synes er dumt, han vil ikke si det til meg fordi han tror jeg ikke takler kritikk (dust!) og derfor blir han gående å se på skotuppene sine i ukesvis. Jeg var i ferd med å trykke på stoppknappen og nekte ham å gå ut av heisen før jeg fikk et ordentlig svar.

- Kom med det! sa jeg. – Si det du har tenkt å si!

- Du fremsto kanskje litt nevrotisk, sa min mann som ikke er i stand til å lyve, men som er veldig diplomatisk.

Da informerte jeg ham og resten av sameiet akkurat hvor nevrotisk jeg kom til å bli hvis jeg ikke får sove natt til i morgen.