Ello, Ello!

- Er du på Ello, eller? spurte jeg min sønn. Jeg var ganske fornøyd med å være litt mer innovativ enn ham, for jeg var ganske sikker på at jeg er den første i familien som er elloist (det var for øvrig et ord jeg fant på nå).

- LO? svarte 16-åringen.

- E-L-L-O, svarte jeg. Pedagogisk. Og kanskje litt arrogant.

- Hvorfor skal jeg være der? spurte han.

Jeg svelget fire-fem æh'er og sa "Fordi det er det siste, kule!"

- Så hvorfor er du der? spurte han (og jeg skjønte ikke at det var en fornærmelse før jeg skrev det ned nå, faktisk).

- (Æh, hm, uh) ... fordi det ikke er reklamer der, sa jeg.

- Du kan jo bare laste ned adblock og få Facebook til å bli reklamefri! sa han.

Jeg lot som jeg visste det fra før, og bestemte meg for å bli litt mer offensiv. Jeg er jo tross alt den voksne her.

- Du er bare sur fordi du ikke er der, sa jeg.

Jeg kunne like gjerne lagt til "æda, bæda".

- Pøh. Jeg kan når som helst få en invitasjon og bli medlem, sa tenåringen.

- Ja, ha! Hvem av da, lissom? lo jeg.

- Av deg, vel! sa han.

Og hva gjør man ikke for sine barn. Men han får det ikke i kveld.