Den svinger flott på halen og lurer på om noen la merke til det, og hei! Jammen var det ikke en liten, lekker torskedame der borte bak en stein som kikket blygt på ham.
Kanskje tok de seg en kaffe et sted, kanskje ble det flere kopper kaffe, og hjemme satt muligens torskekonen men fire unger og en skokk med husdyr. Har fisk husdyr? Blås i det.
Historien her er at vi har en torsk som er ute på vift, han treffer en torskedame som bare er så vidt over yngelstadiet, men en mann er en mann og en torsk er en torsk, (og det er nå en gang sånn at det finnes mengder av torskeyngel som ser både rikdom og makt i en tilårskommen flott kar) og før han vet ordet av det, sitter han med torskeskjegget i en eller annen postkasse. Eller kanskje i et blåskjell. Hva vet vel jeg om livet i havet.
Før han vet ordet av det, har han gapt over litt for mye, og der sitter han på kroken. Sprellende og desperat, fordi han innser at han har bitt litt for stor i kjeften for sitt eget beste.
Eller - og her er spørsmålet mitt - skjønner han hva som skjedde? Begriper det lille torskehodet (som de fleste pælmer til måkene, bare for å ha sagt det) at han ikke burde vært så om seg? Begriper han at den spenstige lille torsketungen (som ungdom kan tjene anstendige månedslønner på å skjære av bare i løpet av en sesong) har vært litt for glatt til hans eget beste? Angrer han eller ser han ikke hvordan han kunne unngått det?
Og ikke minst: gjør det vondt å komme på kroken? Og er det en sammenheng mellom det han opplever og uttrykket "nå er det kroken på døra"? For uansett hva som skjer, kommer han ikke hjem til torskemor igjen. På en annen side er det vel ikke uten grunn at han dro fra henne. Den kjedelige kjerringa.
Det er sånn jeg lurer på etter å ha vært våken en hel natt.
 |
| Blubb, blubb |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar