En mulig død Birgitte

Jeg sto på badet og kikket kritisk på mitt eget speilbilde. Jeg så litt død ut, faktisk. Håret hadde gitt opp forlengst (fjonene så ut til å ville flykte fra skallen), og huden var i ferd med å trekke seg tilbake over hoftebena. For en gangs skyld er jeg for tynn, men tynn på rare steder, ikke pent tynn.

"Kvinner i din alder ser bedre ut med tre kilo for mye enn tre for lite," sa en mann til meg for et par dager siden. "Sier du det," sa jeg og lurte på hvor gammel han trodde jeg var. 80? 90? Jeg håpet 80. 90 ville vært ny personlig rekord, og en dobling av faktisk alder.

*

Det slo meg at jeg kunne være død uten å vite det. Tross alt er det jo ingen som vet med sikkerhet at de døde er klar over at de er døde. Noen mener jo til og med at de døde kan føre en dialog med de levende - attpåtil for penger - så jeg vil si at det er grunn til å tro at min mistanke kunne være riktig: Jeg levde ikke lenger.

Det første som slo meg etter denne innsikten, var at jeg kunne droppe tannpussen. (Hurra!) Jeg synes det er utrolig kjedelig å pusse tenner. Jeg gjør det - minst to ganger hver dag - men den tiden kunne jeg gjerne heller brukt på å pugge kyrilliske bokstaver eller til og med tysk grammatikk.

Spøkelser har så vidt jeg vet ikke dårlig ånde. Hellig ånde, kanskje, men ikke dårlig. Det kommer muligens av at de ikke ånder. Det er selve definisjonen på at man er død: man ånder ikke lenger.

*

Der jeg sto og angret på at jeg hadde klaget på fedme i så mange år, hørte jeg en flue. Det er høstferie, og vi tilbringer den på hytta på fjellet. Visstnok har samtlige fluer i området søkt vern mot vær og vind, og flyttet inn hit det halvåret vi ikke har vært her, og vi har brukt timer på å ta livet av en gerilja-fluekoloni som sender ut én og én flue for å plage oss. Så fort vi har kverket én jævel, kommer den neste. Det er til å bli småsprø av.

*

Kanskje var det i forsøket på å drepe en flue jeg hadde omkommet? Det er flere meter under taket i denne hytta, og fluene vet selvsagt å søke seg til det høyeste punktet. Vi har en gardintrapp avsatt kun til å drepe fluer og skifte lyspærer.

Flua på badet surret over hodet mitt og tok så rennafart mot hodet mitt. "Føkk!" ropte jeg i det den surret seg inn i hår-antennene mine. Den falt på ryggen ned på gulvet av sjokk.

Der lå den og angret på sitt uansvarlige tokt mens jeg fikk nok et bevis på at mitt liv på jorden var over. Fluer er jo åtseletere, ikke sant?

Men selv som spøkelse er jeg nådeløs mot frekke idioter. Jeg tok do-bladet mitt og slapp det elegant ned på det fortvilede insektet.

BÆNG!

Og da jeg plukket opp bladet og så at den billedskjønne modellen på baksiden hadde fått en ny skjønnhetsflekk, følte jeg meg faktisk litt livligere.