Pokkers mus

De fleste jeg kjenner sover nå. Til og med bikkja ligger og piper i søvne. Jeg tror han har mareritt.

Det er helt naturlig å sove på denne tiden. Jeg bærer ikke nag til noen av dem som har valgt ikke å holde meg med selskap.

Men jeg får altså ikke sove. Grunnen er todelt. For det første har jeg sovet det meste av dagen - delvis i lett narkose - og for det andre har jeg en leamus i høyre munnvik.

Det er definitivt leamusen som har det meste av skylden. Ikke fordi den er så fryktelig plagsom, men fordi jeg lurer på hva den vil!

Er det et hint? Og hvis svaret på det er ja, hva vil musa si?

*

Det mest åpenbare er at jeg må smile mer. Musa insisterer på at jeg med ujevne mellomrom skal smile, men altså bare med høyre side av munnen. Pokkers mus. Akkurat som om jeg går rundt og er sur?

En gang så jeg meg selv tilfeldigvis i et vindu. Jeg skvatt og var villig til å be om unnskyldning uten at jeg så vidt jeg husker hadde gjort noe galt. Kjerringa i vinduet så arrogant og strengt ut. Det  rare var at jeg var i et strålende humør den dagen.

Derfor kom jeg frem til to ting: 1) jeg ser sur ut når jeg smiler og 2) jeg må virkelig prøve å innarbeide en annen måte å smile på.

*

Dette prøver jeg å overføre mentalt til musa i høyre munnvik. "JEG ER IKKE SUR!" roper jeg inni meg. Helvetes gnager. Den skjønner ingen ting, den bare fortsetter å hale og dra i munnmusklene. Hvis noe sånt finnes.

Eller selvsagt finnes de, men det er ikke dermed sagt at vi alle har trent dem like mye.

*

Ettersom natten skrider frem, er det tid for bekymring. Jeg klarer ikke tenke så lenge på en sak uten at jeg ser etter ulempene. Denne egenskapen er nyttig, og det har ikke noe med pessimisme å gjøre. Det er ren overlevelsesteknikk:

Ulempen med leamus i høyre munnvik er naturligvis at rynkene kan bli litt ujevne. Jeg er i en alder der rynkene deiser ned i trynet uten motstand, og vil helst ikke ha flere alderdomstegn av en mus med ADHD som ikke engang greier å lage like rynker på begge sider av ansiktet.

*

Sånn som jeg har gått rundt hele livet, skulle man ikke tro at jeg var i stand til å få rynker. Jeg har satt min ære i å ha pokerfjes. Ikke en mine skulle røpe min sinnstilstand, tenkte jeg da jeg var ca 16 år. Og et par år etter da jeg reviderte denne holdningen, fant jeg ut at den var nyttig. Ikke minst som rynkeforebygger.

Fra Brian Atwoods instagramkonto

Men nei, da. Så greit skulle det ikke gå. Da vi for et par uker siden tok nye bilder til nettsidene på jobben, gikk jeg inn i en dyp og ukeslang depresjon:

Fra regjeringen.no

Hva skjedde? Hva er den stripen på kinnet? Og de greiene ved øynene? Er de tegnet på i ettertid? En rask kikk i speilet fritok fotografen for all tenkelig manipulasjon. Dette er meg.

Og dette var meg.

Fra russeavisa. Porsgrunnsruss 87!

Hvis du leser dette og er yngre og har færre ryker enn meg, så nyt det. Og pass på å få nok søvn. Det kan nok hende jeg har bommet litt der.