Så - jeg prøvde å holde på snobbetheten. Men det var ikke så lett når jeg måtte humpe av gårde med en krykke.
Eller det vil si, det kunne ha gått fint, hvis mine omgivelser var villige til å gi meg litt slakk. Men nei, da.
"Hvorfor har du bare én krykke?" var gjennomgangsspørsmålet. Jeg tror jeg må ha fått det ti-femten ganger i dag. De åtte første gangene forklarte jeg at jeg nesten var nødt til å bære telefonen og notatblokken min, og at det derfor ikke var mulig å okkupere begge armene. Dessuten synes jeg at jeg ser litt mer sporty ut med et halvt krykkepar. Ikke så gæli, liksom.
Deretter pleide jeg å si at jeg ikke akkurat kunne gå med telefonen i munnen og blokka på hodet, men det mente de fleste at hadde vært riktig festlig, og noen foreslo dessuten at jeg skulle skaffe en mulepose til å ha tingene mine i, så etter hvert gikk jeg over til å forklare krykkebruken med at jeg savner oppmerksomhet i hverdagen. Det er jo delvis sant også.
Mine kjære kolleger nøyde seg imidlertid ikke med å stille interesserte spørsmål. Nei, da. Noen så det også som sin plikt å beskrive meg der jeg kom jumpende i ujevnt trav:
"Jeg ble vettskremt," sa en av dem. "Der kom det en stivbeint kjerring med sort skinnskjørt, strenge briller og stokk ...". Jeg forsto at han hintet til nazi-Tyskland allerede før han lot som han var meg og sa "Heraus!"
Det som smertet stoltheten mest, var likevel da jeg opplevde å få eskorte.
Ikke eskorte som i eskorte-service eller noe gentleman-aktig. Nope. Eskorte som i at noen går baklengs foran deg mens han tuter og signaliserer at her kommer det noe stort.
Det som faktisk var litt imponerende, var at han klarte å gjengi lyden av en ryggealarm.
Og det som var enda mer imponerende, var at folk flyttet seg.
Det fant jeg så naturlig at jeg vurderer å be ham fortsette når jeg blir bra i kneet.
 |
| Ettersom jeg ikke rakk å ta et bilde av ham, måtte jeg rappe et fra Google |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar