Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

torsdag 25. mai 2017

OBS! Må ikke klones

- For 280.000 kroner kan vi få klonet Whiskey, skal vi gjøre det?

Jeg kunne ikke se min mann da jeg la frem dette geniale forslaget, men jeg kunne se ham for meg da han svarte.

- Ikke faen!

Bikkja startet et høylydt innlegg i debatten. Han bjeffet seg hes på en innbilt fiende - antakelig bare for å vise at han var verdig et kloningsforsøk.

*

Jeg mente at ideen var for god til å avfeies, så jeg understreket at så vidt jeg kunne google meg til, hadde prisen på kloning gått ned fra 800.000 til under 300.000 på få år. Min kjære er finansanalytiker, og presumtivt tilhenger av gode tilbud. Visst nok har finansfolk og jeg en svært ulik oppfatning av hva som er et kupp.

Nobelprisen i økonomi er min så snart jeg får overbevist blårussen om at man ikke bare sparer penger på å kjøpe noe til redusert pris - man tjener penger. Kjøper du en kjole som er satt ned med 3.000 kroner, har du 3.000 kroner å bruke på noe annet.

Slik blir økonomien din en evighetsmaskin - du blir aldri blakk.

*

Det er i alle fall teorien bak, og ikke kom og fortell meg at andre finansielle teorier er et fnugg bedre. Her mener jeg finansverdenen har mer å bevise enn jeg har - det er tross alt ikke jeg som har kjørt diverse lands økonomier på ræva.

Dette er Ragnar Frisch, Nobelprisvinner i økonomi.
Disclaimer: Jeg er inngiftet i denne familien.


Min private, autoriserte finansanalytiker var fremdeles ikke klar til å tjene omtrent 500.000 (differansen mellom kloning i 2015 og kloning i dag).

- Tenk for et mareritt å ha to nervøse bikkjer pipende rundt her når vi ikke er hjemme!

- De hadde hatt selskap i hverandre.

Jeg var snart tom for gode argumenter. Uvanlig fort til å være meg.

- De hadde hatet hverandre!

*

Og det var da mitt psykologiske talent (finnes det en Nobelpris i avansert psykologi?) slo til.

- Sier du at du ikke hadde likt en kloning av deg selv?

- Hadde du?

Jeg begynte å tenke.

*

Mens jeg tenkte tok musikken fra naboen seg opp. Den irriterte meg, og klokken var over midnatt. Hva pokker får folk til å tro at det er greit å plage andre med støy midt i innsovningen?

Så jeg bestemte meg for å spørre dem.

- Vent her i tre minutter.

- Hva sa du? Hei! Hvor skal du?

Ett sekund etter - sånn omtrent - sto jeg barbeint foran naboens dør og ringte på.

Ingen svarte. Sånt liker jeg ikke. Har du ringeklokke, får du reagere når noen tar seg bryet med å ringe på.

Jeg dundret på døren.

Ingen reaksjon, men nå hadde min kjære fått med seg at hans kone hadde gått ut av leiligheten i noe de fleste ikke engang ville sovet i.

- Kom inn igjen. KOM INN IGJEN!

Han både hveste og ropte på samme tid. Jeg så imponert på ham før jeg trykket ned dørklinken og gikk inn. Festidiotene skulle jaggu være glade for at det bare var meg. Tenk om det var en gal øksemorder? Eller to bleke fyrer fra De Siste Dagers Hellige? Det siste hadde nok vært å foretrekke fremfor meg, men hvem holder oversikt over sånt, liksom.

*

Jeg må få lov til å si at leiligheten var ganske rotete. I alle fall i gangen. I stuen var det forholdsvis ryddig, derfor var det lett for meg å finne ledingene jeg planla å rive ut. Jeg rev ut fire ledinger og befridde en iPhone fra lidelsene det var å være koblet til 220 volt.

Musikken stoppet imidlertid ikke.

Jeg kom over en Mac, men akkurat i det jeg skulle til å finne volumknappen, kom det en fyr på omtrent to meter og spurte hva jeg gjorde.

Jeg snudde meg og så alvorlig på ham.

- Kjære gutten min.

Jeg holdt hendene på kinnene hans mens jeg så sørgmodig på ham.

- Er musikken for høy?

En skarping der, altså.

- Jeg har ringt på, jeg har banket på og jeg har vært så fortvilet. Du kan ikke holde på sånn, vet du. Kjære gutten min.

*

På dette tidspunktet hadde min kjære våget seg inn etter meg. Han oppførte seg som en sykepleier på et mentalsykehus. Ikke som i Gjøkeredet. Mer varsom.

Og plutselig var jeg tilbake i min egen sofa.

Men det var helt stille.

Eller det vil si: Det bråket ganske mye, men det var lyden av hjertet mitt og gnagingen fra en stemme i hodet som sa DU ER FAEN DØTTE MEG IKKE HELT FRISK.

Og det er jo selvinnsikt på sitt edleste.

Jeg noterte meg én positiv egenskap. Den var vanskelig å gå øye på, men det meste av verdi kommer i små mengder. Hvis ikke hadde det ikke vært så verdifullt.

*

Med selvinnsikten kom angeren for fullt. Jeg skulle nok ønsket at jeg hadde løst dette på en annen måte, men nå gjaldt det å se fremover. Det kommer ikke noe godt ut av å synes synd på selg selv. Heller ikke på naboen, for den saks skyld.

I morgen skal jeg derfor - helt stille og forsiktig - sette min siste, dyrekjøpte pose med fløtekarameller utenfor døren deres. Jeg vurderer til og med å skrive et kort, men et sted går grensen for selvinkriminering.

Jeg skal ikke late som jeg gjør dette av edle grunner. Etter å ha spist tre poser karameller (til 20 dollar stykke!) er jeg i ferd med å bli både kvalm og feit. Men sånn jeg ser det, blir jo ikke unnskyldningen mindre verdt bare fordi jeg også har en fordel av den.

Noen vil antakelig mene at en egoist som meg ikke bør klones, og det er greit for meg. Jeg ville antakelig ikke likt å ha meg som nabo, jeg heller.

2 kommentarer:

  1. Kan du klage her, sånn med karameller?

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg ville aldri klage på deg. Forhåpentligvis vil jeg ikke klage på noen etter dette.
      Men du kan få karameller uten klaging. Det er bedre 😄

      Slett