Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

lørdag 12. desember 2015

Rått og elegant

De som kjenner meg og de som har sett meg sikle foran et gullsmedvindu, vet at jeg er i overkant glad i diamanter. Det ikke så mange vet, er at jeg også er ganske morbid.

Artikler om rare, helst dødelige sykdommer, utvekster og mystiske virus fascinerer meg, og jeg glemmer aldri noe av det jeg har sett liggende på formalin.

De gangene jeg har operert bort innvoller og ymse annet, har jeg alltid spurt om å få restene med meg hjem, men det har aldri lykkes. Enten er det kastet, "for ødelagt" eller så ser de jeg spør bare rart på meg. Jeg forstår at en sprukken blindtarm ikke bør stilles ut i stuen, men det hadde jo vært gøy å se den, ikke sant? Nei?

*

Jeg har dessuten sett meg selv innvendig via et lite kamera og en laaaang slange, og selv om det var interessant der og da, er jeg ikke den som oftest går rundt og sier at det er det innvendige som teller. Jeg er klart mye penere på utsiden, uten at det sier så mye om hvor pen jeg er.

Hittil har jeg ikke brukket noe, men det kan jo endre seg fort når det blir litt kaldere og hælene fremdeles er høye. Jeg har derfor ikke sett skjelettet mitt, men jeg regner med at det blir mer og mer porøst, for det skjer gjerne med gamle damer som meg. Selv om benskjørhet ikke er noe man skal spøke med, er det en trøst i at skjelettet mitt er på vei til å se ut som en veldig stor og lang Stratos.

*

Min mann er flink til å gi meg gaver, og opp gjennom årene har jeg fått mange diamanter - både bitte små og nokså store. Men selv etter at jeg ga ham to tettskrevne notater fra David Andersen med produktnummer og nøyaktig beskrivelse av diverse smykker fra Ole Lynggaard, har har han stadig spurt hva jeg ønsker meg til jul.

I dag dro vi derfor til Galleri Riis. Meningen var å se på et bestemt bilde, men jeg fant den ultimate gaven til meg: Et ekte lårben som hvilte på tre helt greie diamanter. Det diamant-hvilende lårbenet er en del av den svenske samtidskunstneren Dan Wolgers verk "Dagen er så kort men natten er så lang".


Er det ikke helt utrolig kult? Bare tanken på hvem lårbenet tilhørte og hvordan denne personen levde, er nok til å holde meg i ånde døgnet rundt.

*

Hele ideen tiltaler meg.

Lårbenet er det mest solide benet i kroppen, og diamanter varer evig. Mennesket (her symbolisert ved lårbenet) hviler - eller står i kontakt med bakken - på noe av det mest slitesterke og vakre naturen kan by på.

Dessuten ser man nesten ikke diamantene. Men man vet godt at de er der. De er jo fundamentet.

*

Råhet og eleganse.

Hvis du lever et liv som kan oppsummeres med de to ordene på gravstenen din, har du klart det, tenker jeg.

"Hun var rå og elegant. Nå hviler hun her."

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar