Bjørnen sover, sies det

En Pisauridae er død på grunn av meg. Hvis du ikke vet hva en Pisauridae er, kan jeg fortelle deg at det er en edderkopp, at den også kalles Stor lyngrovedderkopp, men ofte bare Uææææææ. Den ble drept da et nummer av damebladet Tara ble sluppet på den fra en meters høyde. Det var dens egen skyld. Den burde holdt seg i lavlandet og ikke forvillet seg opp i 890 meters høyde.

*

Ut fra hvor edderkoppinnvollene viste seg å være da jeg etter en halvtimes tråkking på bladet sjekket om det hadde truffet, og ut fra hvor jeg trodde edderkoppinnvollene skulle være, kunne jeg se at den hadde forstått hva som kom til å skje. Men selv om den prøvde å komme unna det fallende trynet til Ingrid Bjørnov som prydet forsiden, greide den det ikke. Jeg er både Tara og Bjørnov en stor takk skyldig.

Jeg hadde beregnet at den skulle bli drept omtrent i halsgropen hennes, men da jeg løftet opp bladet,
var hele øyet til Bjørnov dekket av gugge.

Mens edderkoppen enda var i live, befant den seg på badet mitt. Jeg og edderkoppen hadde sett hverandre tidligere på dagen, men da kom jeg rett fra sengen, og jeg klandrer den ikke for at den fikk sjokk og pilte inn under tørkeskapet. Da jeg kom inn på badet denne gangen, sto den bare der og så utfordrende på meg. "Denne hytta e'kke stor nok for oss begge," liksom.

Den hadde en sort og to brune striper på ryggen, og ut fra minnet om størrelsen og om dens utseende, har jeg funnet ut at det må ha vært en Pisauridae. Jeg er bare glad at det ikke var en Lycosidae, for de jakter i flokk og kalles også ulvedderkopper. Jeg er veldig redd for ulv og bjørn, og akkurat nå er jeg alene på hytta som ligger i Flå kommune.

Den samme kommunen som har en helt egen bjørnepark. Og som bare har åpnet porten og bedt bjørnene i nabolaget om å komme inn på en kopp kaffe og et par lam før de fniste og lukket døren bak dem, låste, kastet nøkkelen og begynte å posisjonere seg som Bjørnepark-kommunen.

*

Rett etter drapet oppdaget jeg at det var seks timer siden jeg sist var ute med bikkja, og jeg måtte ut i mørket hvis jeg ikke ville tilbringe en natt med et dyr som ulte på grunn av full blære.

Vi gikk ut. Han med halen til værs. Jeg med båndet i den ene hånden og en diger kniv i den andre. Jeg kom på at bjørner ikke vet hva kniver er, så i avskrekkingsøyemed er en kniv nærmest litt latterlig ute i naturen. I håp om at de bjørnene som var i nærheten hadde spist seg mette på sau til hovedrett og på blåbær til dessert, tenkte jeg at jeg skulle gi dem en sjanse til å stikke av ved å synge, slik at jeg slapp å knivdrepe dem ved et par presisjonssnitt gjennom øynene.

Kom på at det ikke er lov å gå med kniv på offentlig sted.
Er hyttefeltet offentlig, tro?

Da barna var små og de prøvde å drive meg til vanvidd med småkranglingen sin, truet jeg alltid med å synge hvis de ikke holdt kjeft og satt i ro. Den sangen som alltid virket var Fly me to the moon. Jeg kunne bare si "ser dere månen, unger?" så satt de der som små engler med et litt engstelig uttrykk i de små ansiktene sine. Fly me to the moon med Frisch var en prøvelse selv for sangerens egne ører, og det kan faktisk være en årsak til at jeg i dag sliter litt med øresus.

Jeg kan vræle meg gjennom hele Fly me to the moon selv om jeg ikke kan hele teksten. De partiene jeg ikke husker er verst. Prøv selv. "Na-na-na-na-na" er helt avsindig å høre på når man ikke en gang ønsker å treffe tonen, stemmen sprekker og målet bare er å lage mest mulig lyd.

*

Så jeg sang Fly me to the moon. I flere hundre meter inne på hyttefeltet sang jeg om å fly til månen og om å svinge meg mellom stjernene. Jeg var spesielt interessert i hvordan våren var på Jupiter og Mars. Jeg levde meg inn i sangen. Jeg var den tonedøve tvillingen til Frank Sinatra. Jeg trodde jeg var alene under stjernene.

Men i et hyttefelt er man jo sjelden det. I alle fall ikke en helg i september når Meteorologisk institutt har varslet strålende høstvær over hele østlandet. På vei tilbake så jeg at den ene hytten etter den andre fikk lys i vinduene og ut fra en av dem kom det en hyttenabo og ropte "Går det bra med deg?". Jeg svarte litt hest at alt var bra, men at jeg var litt bekymret for bjørn i området.

"Det trenger du ikke være," sa han. "Jeg tror de gikk i hi for ca ti minutter siden."