En halvtime etter gikk jeg i Industrigaten for å hente et par kjoler og en bukse som har hatt et opphold hos en skredder. Turen tok vel ca ti minutter, og jeg møtte en seks mennesker. Alle unntatt én hilste! Og jeg kjente ikke en kjeft!
*
Plutselig slo det meg at jeg kanskje var blitt berømt. Nærmest over natten. Men siden det var litt i overkant usannsynlig, ble jeg gående og gruble på hva som kunne ha skjedd. Jeg var innom gass (som i lystgass), det fine været (men det var tross alt ikke mer enn man kan forvente av en fin høstdag) og skjult kamera.
Så kom jeg på den mest sannsynlige årsaken; jeg ser ut som en som alle tror de kjenner. Jeg ser antakelig ut som tanten til alle jeg har møtt i dag. Eller nabokjerringa. Pokker, altså. Jeg ville helt klart heller ha vært berømt.
*
Men å være berømt har også sine sider. Jeg fikk en forsmak på det da jeg var 10 år og igjen et blaff da jeg var 17.
Da jeg var 10 år var familien på tur til Danmark. Nærmere bestemt Løkken. På den tiden var det kjent som et skikkelig partysted for ungdom, men vi må ha vært der utefor sesongen. I alle fall kan jeg ikke huske noe spetakkel eller utagerende oppførsel.
*
Vår familie var erfarne turister som stort sett hver sommer og hver vinter stappet far, mor og to barn inn i bilen og kjørte til Seefeld, Østerrike.
Det absolutte lavmål var den turen da min mor hadde fått det for seg at hele familien skulle kle seg likt. Og siden mine foreldre absolutt ikke hadde noe i mot USA, ble vi dresset opp i Catalina-jakker, t-skjorter og (hold deg fast) tresko - alt med stjerner og striper på. Olabukser med sleng hadde vi også, men det var moderne på den tiden.
Det fantes bilder av denne katastrofen, men de er borte nå. Vi håper bare ikke det finnes kopier.
 |
| Bildehistorikk viser at min mor tidlig hadde en forkjærlighet for å kle opp barn i like klær. Her har hun sydd skinnvester til min bror og meg. Han slapp imidlertid rysjebryst på skjorten sin. |
Det kan ha vært etter denne karnevalaktige turen vi valgte Danmark, og jeg ser ikke bort fra at mine foreldre så det som nødvendig å holde seg borte fra Seefeld en sesong. Heller ikke at de ble bedt om å holde seg borte, faktisk.
*
I Løkken handlet vi melk og brød i nærmeste butikk og laget maten på kjøkkenet i huset vi leide sammen med en annen familie. Hver eneste gang jeg kom inn i matbutikken knakk samtlige ansatte sammen i latter. De første to gangene trodde vi det var tilfeldig. Eventuelt at de som jobbet der bare hadde et storartet arbeidsmiljø, men etter at andre kunne fortelle at det bare skjedde når jeg kom inn, skjønte vi jo sammenhengen.
Det var meg de lo av. Jeg synes det var litt rart, men jeg var så trang i nøtta på den tiden at jeg følte meg litt kul. Det skal også sies at jeg synes tannregulering var pent, og at jeg valgte å gå med briller hele tiden selv om øyenlegen sa at jeg kunne bruke dem som lesebriller. Men så hadde jeg jo stort sett også nesa i en bok.
Jeg ble rettere i ryggen hver gang jeg kom inn i sjappa - oppmerksomhet har alltid virket slik på meg - og de ansatte lo antakelig enda mer av det. Vi kom aldri til bunns i hva som var så gøy, men jeg overhørte mine foreldre si til hverandre at de synes det var dårlig gjort å behandle en 10-åring på den måten. Det synes altså ikke jeg. For en nærsynt, blek tiåring som så ut som en bønnestengel var all PR god PR.
*
Neste gang jeg ble utsatt for peking og hvisking og latter, var jeg blitt 17 år og nokså utadvent. Jeg hadde fremdeles et litt skrudd syn på verden der jeg satt i kassen på Gunnars marked og slo inn varer etter skoletid, for jeg mente åpenbart at det var helt ok å matche øredobber og klær. Alltid. Jeg hadde mintgrønne, rosa, lyseblå og hvite plastøredobber, og de var ikke beskjedne. De var enorme. De var bare litt mindre i omkrets enn vinyl-singler.
Hver gang det kom en barnefamilie forbi kassen var det samme historien; ungene pekte, foreldrene bøyde seg ned til dem for å si noe hemmelig og så begynte de å le. Det viste seg at det på den tiden gikk en svensk barnetv-serie der en dame (som måtte ha vært minst 20 år eldre enn meg) snublet og falt seg gjennom hele programmet på en visstnok utrolig latterlig måte. Selvsagt måtte akkurat hun være min dobbelgjenger.
Min beste venninne liknet på Carola, jeg liknet på en klønete middelaldrende svensk kjerring. Men når man har tilbragt hele ungdomstiden som stygg venninne, har jeg hørt at man ofte kan utvikle en interessant personlighet. Alternativt stygge psykoser.
*
Klokken 16.55 i dag ble jeg påkjørt av en syklist. Som kom bak meg. Mens jeg gikk. Jeg garanterer at jeg ikke sjanglet, men jeg gikk i oppoverbakke og han var en sånn type som lar topp utstyr kompensere for manglende fysisk form. Det var særlig mangelen på selvinnsikt når det kom til kondomdress som fascinerte meg.
Han traff meg i armen, og det var ikke særlig vondt. I alle fall ikke fysisk. Men da han gløttet opp på meg og jeg trodde han skulle si unnskyld, kom det bare "Å, det er deg, ja". I det han syklet videre svarte jeg bare "Nei, det er ikke meg, jeg bare likner". Litt resignert, liksom.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar