Bare smuler

Jeg har spist lunsj med en venninne. Ren luksus, altså. Vi strakk lunsjen litt mer enn den tiltenkte halvtimen, det skal innrømmes, men jeg kan berolige arbeidsgiveren min med at jeg bare tok 11 minutter lunsj sist mandag, så jeg håper det er greit.

Kafe Grosch på Arkitektmuseet serverer enkle lunsjretter midt i beste lunsjtid og ligger rett ved kontoret, så på tilgjengelighet blir det terningkast 6. Men siden kafeen sikkert bare fulgte med på lasset da museet skulle etablere seg, teller ikke den karakteren.

Kul logo i det minste

Karakterer som teller er imidlertid de som blir gitt for service, kompetanse, temperatur og mangel på giftig mat.


Service
Terningkast 2

Servitøren kom raskt, og det gjorde regningen også. Før vi hadde bedt om den, faktisk. I det vi fikk den ferdig utskrevne papirlappen (som krøllet seg til en slags spretten papirleke da hun slapp den ned på bordet vårt fra 50 centimeters høyde) spurte hun om vi skulle betale samlet.

Min venninne svarte nei, uten at det gjorde noen forskjell på den hoppende regningen. Den delte seg ikke av seg selv, og servitøren tok den ikke tilbake for å dele den, men det var helt greit, for vi kan regne og vi er spesielt gode når vi bare trenger å dele på to.


Kompetanse
Terningkast 1

I likhet med ca ti prosent av befolkningen har jeg cøliaki. Hvis du ikke vet hva cøliaki er, synes jeg ikke det er så rart, men jeg forventer at en som jobber med mat, ikke trenger å bli forklart at en som har cøliaki ikke tåler gluten. Samt at gluten finnes i mel.

Jeg var svært tydelig på å understreke mitt behov for glutenfri mat da jeg bestilte hovedretten, og fikk den minste prosjonen med risotto jeg noen gang har sett. Naturligvis ble jeg ikke mett av fire spiseskjeer ris, en halv skinkeskive, fem terninger med søtpotet og tre små kantareller. Så vi ba om dessertkartet.

Igjen understreket jeg dette med at gluten var som kryptonitt å regne for min del, dog uten å beskrive de tre dagers pinsler jeg gjennomgår hvis jeg får jævelskapet i meg. Det ville vært å bli for personlig.

"Jeg vil gjerne ha sjokoladepanacottaen hvis den er glutenfri, hvis ikke tar jeg sorbeten," sa jeg. Jentungen kom tilbake med panacottaen. Med pynt som liknet mistenkelig på smuler.

"Kan du sjekke om disse smulene inneholder gluten?" spurte jeg. "Nei, det tror jeg går greit, det er bare noe kjeksgreier," sa den ikke så oppvakte lille piken. "Vel, jeg har erfart at kjeks svært ofte inneholder gluten, så sjekk det med kjøkkenet, er du snill," sa jeg. "Nei, det går fint," gjentok hun, men ettersom vi var to nokså strenge damer som kikket på henne med et nokså strengt blikk, tok hun den med seg og kom tilbake med en dessert uten brødsmuler og annen gift.


Temperatur
Terningkast 2

Kafe Grosch har en hyggelig uterestaurant. Hvis man vil ha frisk luft, kan man sette seg der, hvis man vil ha det litt mer temperert setter man seg inne. Da er det synd at servitørene ikke gidder å lukke døren etter seg hver gang de går ut. De trenger ikke hender til det, de kan bare sparke den igjen. Med andre ord er det en dør som er fint tilpasset at man ofte har begge hender fulle av mat på fat.

Vi gikk derfra fordi vi frøs. Hadde servitøren husket på å lukke døren (vi var behjelpelig med å minne henne på det) hadde vi sannsynligvis minst kjøpt noe varmt å drikke for å avslutte måltidet.


Mangel på giftig mat
Terningkast 1

Se punkt om kompetanse


Totalresultat
Terningkast 6 av 24 mulige


Ingen av oss to er storforlangende. Eller jo, forresten. Det er vi. Men det skal man faktisk få lov til å være når man betaler 600 kroner for en lunsj til to.

Vi tipset ikke. Og det ble lagt merke til: Vi fikk ikke svar da vi ønsket den unge servitøren en fortsatt god dag. Det ble det minuspoeng av.

Og så enkelt er det å tape penger.